Oss sofademokrater imellom

Valgkampen er så vidt igang, men første helga i oktober blir det klart hvem som blir Longyearbyens femte lokalstyreleder og lokalsamfunnets fremste tillitsvalgte. Det blir også klart hvem som blir våre ombudskvinner og -menn, men det vil være fryktelig synd dersom valget av nytt lokalstyre skjer med skuldertrekk og laber interesse. Med en gjennomtrekk på 20 prosent er det kanskje ikke vente at valgdeltakelsen blir like stor som på fastlandet, men samtidig var det en god økning for snart fire år siden. Det er derfor å vente at denne økningen fortsetter ettersom Longyearbyen normaliseres til et lokalsamfunn lik de vi har på fastlandet.

Longyearbyen er et ungt demokrati. Året etter at eierskapet i Svalbard Samfunnsdrift AS i 2002 ble overført til staten, tok lokalstyret sine første vaklende skritt vekk fra det gamle company town. Denne ferden fortsetter med stadig sikrere steg, men et av demokratiets viktigste prinsipper er at de tillitsvalgte velges blant- og av sine likemenn. Og at de voktes over når de utøver sine verv.

Men veien til stemmeurnene er det bare hver enkelt velger som kan ta.

Sistnevnte er ikke minst medienes oppgave å sørge for, men veien til stemmeurnene er det bare hver enkelt velger som kan ta. Som redaktør kan jeg love at Svalbardposten skal gjøre sitt for å skape engasjement, og kommer til å arrangere debatter i ukene før valget. Jeg tør også love at temperaturen blir høy, og at det er rikelig med mulighet for publikum å delta i grillingen. For vi skal vite hvem vi velger og hva hun eller han står for.

Hvorfor? Året som har gått har vært en vekker. Vi visste at Store Norske sliter, men ikke at den var hårfint på konkursens rand og at det bare var dager om gjøre før den altgjennomgripende bedriften veltet. Prosessen som startet for et par år siden med næringsplanen og det øvrige planverket for Svalbard var tvingende nødvendig, og heldigvis skjedde det tidlig. Når regjeringen skriver på den nye stortingsmeldingen om Svalbard, er mye viktig arbeid allerede gjort. Det er en god attest og en heldig situasjon.

Dessuten er det en påminnelse om at årene som kommer til å bli krevende og betinger et fremoverlent og dyktig kollegium. Og det fascinerende er at stemmen til hver av oss veier tungt, simpelthen fordi vi er så få.

Som sofademokrater har vi i realiteten frasagt oss muligheten til å påvirke kursen lokalsamfunnet vårt skal ta, og overlatt det til andre. Da er det er heller ingen vits å klage.