I vår lille boble

Å bo på ei øy nord i havet har sine fordeler. Og noen små ulemper. Fred og ro hører til på den positive siden, snøværet 17. mai likeså, og at vannet ikke flommer like heftig her som på det faste landet i sør. Vi er tett på hverandre, i det minste i denne dalen, og vi er tett på naturen. Det er en fin kombinasjon. Svalbard som fristed er også fint, som et sted nordenfor og utenfor det meste. Og om det skulle bli for tett mellom husene, er det bare å svinge seg en tur opp i høyden.

Derfra ser du ikke de møkkete bilene, de mange henslengte snøskuterne, og sledene likeså, hundebæsjen og de gamle sneipene. Og at enkelte ikke makter å legge søppelposen i konteineren, men slenger den fra seg på bakken. Byen ser velordnet ut fra en viss høyde, ja, sågar Sjøområdet gjør det – om du tar deg helt til topps. Sjøområdet, ja. Området som er siste rest av cowboylandet, av den mer rufsete tidsalderen. Den gang folk kunne leve ut all sin hang til å samle på saker og ting, til å hamstre og til å lagre. Opp gjennom årene har det ikke manglet på planer om å gjøre noe med Sjøområdet. Men like fort som en kar spratt opp og krevde handling, deiset han ned da han skjønte hva han hadde forvillet seg inn i.

Sjøområdet er et velsignet rot av gamle avtaler, hevd og inngrodde vaner, av sluhet og medfødt døvhet. Sjøområdet er hva Svalbard en gang var, fra tiden hvor «alt-ordner-seg»-kulturen sto aller sterkest – også kjent som «jadajada»-kulturen. Nye koster må selvsagt få svingt seg. Nå er det den nyss ankomne administrasjonssjefen som har tatt seg en runde i Sjøområdet. «Det er en del villbygg og villbruk i dette området, og jeg har skjønt at det er et betent tema. Dette er noe vi vil rydde opp i», uttalte han under Bydrifts styremøte her om dagen.

Det meste handler om balanse. Mellom stygt og pent, nusselighet og rustne jerrykanner, mellom reinhekla søppel og skjøre kulturminner. Longyearbyen er summen av alt dette. Blir byen for striglet, blir det glatt og platt. Tar gamle bilvrak, henslengte busser, skutervrak og alskens jernskrog overhånd, framstår byen som hjem for skrotnisser.

Longyearbyen har sjarm, av det råe slaget, men kan vel knapt kalles vakker. Besøkende reagerer ofte på hvordan byen ser ut, og særlig på hvordan snøskuterne står henslengt mellom husene. Eller, tilsynelatende henslengt. Det finnes nemlig et system, det er bare ikke så godt synlig. Hver mann har sin orden, hver kvinne likeså. Det er nettopp det som er Longyearbyen, og vi har det da slett ikke så aller verst. Snart kan vi vel finne fram småskoene også, og henge stillongs og makkoskjorter til lufting.

For et liv.

Birger Amundsen