Her nordnord

Det meste går fortere enn før. Som å ta seg nordover til Svalbard, for eksempel. Billig er det også, bare en brøkdel av hva det en gang kostet. Du kommer deg knapt med buss fra Tromsø til Harstad for beløpet du må ut med for en flybillett til Longyearbyen. Raskt inn betyr også raskt ut. Det er en naturlov. Og stadig flere legger veien innom Svalbard, ut fra «been there, done that». De dukker opp den ene dagen, og drar den neste. Og for all del, folk må kunne gjøre hva de vil med hundrelappene sine. Problemet oppstår den dagen en eller annen finner på å koble dette opp mot det høye innholdet av CO2 som er målt over Svalbard. Ifølge Norsk Institutt for Luftforskning på Kjeller er konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren høyere enn noen gang i menneskehetens historie. Ordet «menneskeheten» er i så måte et særdeles velvalgt ord for begivenheten.

For de av oss som velger å ikke spre CO2, men holder seg i ro her på øya, har fått med seg at noen få av de mange plussgradene som har varmet de sørlige nordlendingene også har funnet veien hit. Vannet flommer som det aldri skulle ha gjort annet, og alt er riktig så vakkert. Og mens opptil flere av oss har funnet fram småskoene, er det alltid noen av oss nordnordinger som aldri kan få nok vinter. Så snart snøsmeltingen setter inn, trekker de opp i høyden – som deltakerne i det årlige toppturopplegget i Trygghamna. Og for all del, topp tur og trygg hamn, hva kan da gå galt?

Forrige uke kunne dette suget etter vinter ha fått alvorlige konsekvenser. En lokal hundekjører og guide tok med seg to turister på tur i høyden på nordsiden av Isfjorden. Det er utmerket det, ikke minst fordi turistene gjerne ville bli her noen dager og oppleve mer enn Longyearbyens pulserende småbyliv. De ville ut i naturen, uten å ane at de skulle få med seg en historie de aldri kommer til å glemme. Og det uten å betale en eneste euro ekstra. Kan hende fikk de sågar avslag i prisen.

Historien om de sju hundene som havnet i en sprekk, som lenge ble omtalt som en bresprekk, med alt sitt gys, vandret verden rundt med elektronenes hastighet. Ingen visste hva som hadde skjedd med hundene, og ingen kunne komme til for å redde dem på grunn av været. Hundene måtte vente, om de fortsatt var i live. Det samme gjaldt turistene, og den uheldige hundekjøreren ikke minst som i dårlig sikt hadde havnet i uføre.

Det er når det gjelder at Svalbard viser seg fra den aller beste siden. Innsatsen for å berge hundene var av samme nivå som om det gjaldt sju tobeinte. Liv er liv, og beredskapen på topp. Det gir trygghet til oss alle. Nærmere to døgn gikk før redning var mulig, og satte punktum for den nagende uroen mange følte for de stakkars bikkjene. At redningen skjedde samtidig som et par hundre mennesker forlystet seg med å løpe rundt på veiene i Longyearbyen, enkelte i både fire og fem timer uten stans, er kan hende også et bilde på før og nå. For noen år siden ville hundene måtte ha klart seg selv. For like mange år siden ville ingen på denne akk så varme klode hatt fantasi til å reise hele den lange veien til Svalbard, for så å gi seg til å løpe rundt tilsynelatende uten både mål og mening. Produsere mer CO2 gjør de også, slik de gasser rundt.

Birger Amundsen