Flaut for fiskerne

Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å skrive mer om havsøppel, men bildet vår medarbeider kom hjem med etter årets ryddetokt, fikk meg til å ombestemme meg. Bildet har gått sin seiersgang i riksaviser i Norge og Sverige, og ikke uten grunn; det viser ei bjørnebinne som sitter fast i et langt trålnett. Mannskap fra Norsk Polarinstitutt ble som vanlig kalt ut for å bedøve dyret slik at det kunne befris, men denne bjørnen klarte til slutt å komme seg løs på egenhånd. Da hadde hun kjempet i flere timer med det 170 kilo tunge fiskerisøppelet, som senderen på øret hadde satt seg fast i. Noen har allerede kastet seg inn i debatten og raser mot merkingen av isbjørn. Løsningen med sender på øret kan sikkert diskuteres, men det er skudd mot feil blink.

Problemet ligger selvsagt i at fiskeflåten hiver rask over bord, eller ikke tar seg bryet med å berge nota når den sliter seg. Før i tiden sa vi «ute av syne, ute av sinn», men i dag vet vi bedre. Dette er dokumentert til det kjedsommelige, og den aktuelle isbjørnen – den andre på ei uke som måtte ha hjelp til å komme seg løs fra fiskerisøppel – var nok en påminnelse. Når Verdens naturfond (WWF) er forbannet, har jeg ingen problemer med å skjønne det, for er det noen som skal i skammekroken, så er det fiskerinæringen.

Samtidig som tonnene med fiskerisøppel samles opp, blir det nesten underlig å høre argumentasjonen fra den samme næringen mot petroleumsnæringen, som den mener skader det marine livet. Det bør næringen selv tenke nøye over, både i Norge og andre steder i verden, for skrotet har neppe bare avsender i Norge. Selvfølgelig er det neppe et universelt problem i fiskerinæringen, men en minoritet kan skade en hel næring. Det er således klokt av næringen å innta en ydmyk holdning når den blir konfrontert.

Antakelig var det flere av deltakerne under årets ryddetokt som fikk en aha-opplevelse. Det er i så fall bra. Svalbardposten har vært med på toktet for å dokumentere og skape holdninger, og var også vitne da bjørnebinna brukte forlabben for å trekke seg bortover snøen. På slep hadde hun ei 30 – 40 meter lang trålnot av nylon. Nylon bruker ifølge forskerne 600 år på å brytes ned.

Så kan man reflektere over hvordan det hadde sett ut i Høy-Arktis uten den frivillige innsatsen og de årlige toktene.