Få blå – stor ro

Leder – 21. desember 2012

Publisert

Det ser bra ut. Det er bare dager igjen av året, og alt ser ut til å være sånn noenlunde i rute. Energiverket surrer og går som om ingen ting har skjedd, til tross for brannen for to uker siden og de mange hikkene forrige fredag. Det strømmer lys ut fra hus og heim, det er plenty varme og lunt og godt. De som skal ha takk for det er selvsagt de som holder maskineriet i gang, men også karene innerst i Adventdalen. De som driver og knuger inne i svarte fjellet, og som sørger for at kullbingen til kraftstasjonen aldri går tom.

Kull betyr fortsatt alt for Svalbard. For oss innerst i fjorden, og for våre naboer lenger ute. Utsiktene er svært forskjellige, men vi har altså samme interesse. For russerne handler det stort sett om å spa nok kull til at de kan holde Barentsburg med lys og varme, for oss handler det om fortsatt utvikling og sikring av Longyearbyen som familiesamfunn. Altfor mange lener seg fortsatt til kulldrifta til at det tåles at den reduseres eller fases ut.

Ingen på øya følger de store, globale svingningene like tett som Store Norske. Går olje- og gassprisene opp eller ned, følger kullprisen samme kurvene. Energi er energi, om den er i flytende eller i fast form. Året som ligger bak oss har vært særdeles bratt for Store Norske, og kan komme til å bli det også neste år. Hvorfor det er blitt slik, skyldes mange faktorer, hvorav det faktum at Svea Nord synger på siste verset er den aller viktigste.

Den mektige forekomsten i Svea Nord er drevet ut i høyt tempo, med fire millioner tonn i 2007 som det absolutte høydepunkt. Totalt er det så langt produsert nærmere 30 millioner tonn kull i Svea Nord. I mars ble første spadetaket tatt på Marthabreen. Nå ligger veien der, tvers over breen, og venter på at kullet skal begynne å strømme ut av den nye gruva i Lunckefjellet. Med en forekomst på åtte millioner tonn, nok til to års drift etter 2007-standard, sier det seg selv at fortsatt kulldrift vil bli en vedvarende pine for Store Norske. Til forskjell fra tidligere tiders kulldrift, hvor produksjonen var lav og arbeidskrevende, kjøres det nå høyeffektivt maskineri som tygger seg gjennom en kullforekomst med umåtelig appetitt. For å sette dette litt i perspektiv: Fra Store Norske høsten 1916 startet som kullselskap, fram til stordriften i Svea Nord kom i gang i år 2000, var det totalt produsert 25-30 millioner tonn kull. Et tidsspenn på 80 år, altså, om vi ser bort fra de fire krigsårene. Det utgjør årlig en produksjon på rundt 330.000 tonn.

Det betyr at skal den norske kulldrifta på Svalbard overleve, må Store Norske gire kraftig ned. Å tømme en kullforekomst som Svea Nord på tolv-fjorten år er utilgivelig. Det er rovdrift og grådighet, og det er dette selskapet nå får svi for. Og i neste omgang Longyearbyen. Noe som vil vise seg den dagen også den lille klatten kull i Lunckefjellet er hentet ut i løpet av fire-fem år. Da begynner de harde tidene.

Det eneste som er sikkert etter Svea Nord og Lunckefjell er avsluttet, er at det innerst i Adventdalen fortsatt vil finnes en liten gjeng som graver kull ut av fjellet. Nok til å holde oss med lys og varme, og nok til at et par-tre skipslaster kan sendes sørover. Det er pen drift, det. Og særdeles bærekraftig også.

God jul, både svarte og hvite, og takk for i år.

Birger Amundsen

Powered by Labrador CMS