En fersking på skutertur

Jada, jeg er fersk på Svalbard. Likevel kommer jeg til å mene mye både som fersking og etter hvert med god erfaring med Longyearbyensamfunnet. Jeg er ikke fersk med å uttrykke meninger hverken her eller andre steder. Det er min jobb og hvis noen reagerer på mine meninger er det veldig bra, uansett om det er på Facebook eller andre steder.

Men en plass jeg føler meg fersk – er på skuteren. Første gangen jeg satt på en skuter (bortsett fra harving på en kondemnert skuter inne på militært område for en mannsalder siden) var en fastboendetur til Mohnbukta i februar. Etter turen var jeg solgt, gikk rett ned på skuterbutikken og pekte på den skuteren skulle jeg ha.

Søndag for to uker siden foreslo en snill nabo at vi skulle kjøre på tur til Van Mijenfjorden. Der hadde jeg aldri vært og med en god guide var det ikke noen grunn til å takke nei. Denne søndagen var det ikke et vindpust, ikke en sky på himmelen og sola hadde fått tak på polarlufta.

Vi satte av gårde innover Adventdalen, tok av oppover Todalen. Jeg så rundt og speidet etter rasområder og likte godt å presse gassen langt ned. Da ble jeg stoppet av mitt følge og fikk spørsmål om hvorfor jeg hadde det så travelt. Vi skulle ikke nå noe – da løsnet jeg gassgrepet og vi fløyt opp mot Fritham. Litt i skyggeland i bekkefarene og litt i sola. På Fritham satte vi oss på setene og så rundt oss, på hundespannet nede ved en hytte, på sporene oppover i fjellsiden, på noen skutere på vei mot Barentsburg?

Opp og ned Gangdalen. Anleggsveien til Svea var i full drift, så vi la ruta på østsiden av dalen og kunne nyte utsikten utover den mektige Reindalen. Ved Sørhytta stoppet vi. Tre reinsdyr lå og så dumt på oss, mens de snuste på hverandre. Fem hundespann dro forbi i lavt tempo. Vi satte oss i hytteveggen og var helt stille. Foran oss lå flatene i Reindalen og skinte i sollyset.

Reindalen ble fort unnagjort. Skråkjøringen mellom Svartodden og Camp Morton gikk greit. Jeg tenkte på om dette var såkalt vanskelig skuterkjøring, men spurte aldri guiden om det. Ny hyttevegg og en diskusjon om vi like godt skulle ta det som en rundtur og ikke kjøre samme vei tilbake. Fire skuterkjørere ble stoppet for å høre om forholdene oppover Berzeliusdalen og over Skardalspasset. Men der hadde de aldri vært – det hadde heller ikke vi. Vi la i vei oppover Berzeliusdalen og fulgte noen skuterspor som tok oss inn elveleiet. Opp og ned snøskavler. Kanskje dette kunne sies å være artig skuterkjøring. Jeg spurte ikke, men syntes det selv.

Nedover Skardalen til Grøndalen – der vi peisa på. Her hadde vi vært før. Prøvde oss oppover, men snudde og fór nedover Grøndalspasset. Ved den gule hytta før Skiferdalen stoppet vi. Denne dagen måtte vare så lenge som mulig. Vi kjørte opp Istjøndalen, etter litt var det bare is, vi snudde kjørte opp en skråning og fortsatte i sporene nedover Synndalen mot Colesdalen. På høyden nøt vi sein kveldssol og så utover bukta og over Isfjorden mot Alkhornet. Resten ble transport. Opp Bødalen, til Fritham. Så på gamle snøskred og forsto at dette ikke var plassen når faren står i rødt. Ned Todalen og så hjem.

Denne dagen var en av de fineste jeg noen gang har opplevd. Og forelskelsen i Svalbardnaturen ble sterkere enn noen gang. Og så følte jeg meg litt mindre som en fersking.