Dramatisk om klima

Klimarapporten som ble presentert i Møysalen på Unis mandag kveld viser et dystert framtidsscenario hvis vi ikke klarer å redusere utslippene fram mot 2100. Klima- og miljøminister Ola Elvestuen kaller det dramatisk når Svalbardposten intervjuer ham om rapporten (se sak side 12 og 13). Middeltemperaturen kan stige med så mye som ti grader på Svalbard i det verste scenariet og været blir mer ekstremt på alle måter. Det vil få mange uheldige konsekvenser. Lokale myndigheter har jobbet aktivt de siste årene med skredsikring, flomsikring og nye byggeteknikker for å sikre bygningsmassen i permafrosten som tiner. Noe er allerede på plass, men det gjenstår også veldig mye arbeid.

Klimarapporten bekrefter det de fastboende har kjent på kroppen i lang tid. Evakueringer, stenging av veier og andre forholdsregler har etterhvert blitt en del av hverdagslivet. Det går ikke an å velge dette bort, vi må forholde oss til virkeligheten. Og det blir mer av det de neste årene. Alt planarbeid må ta hensyn til endringene og det må legges inn marginer for hva som kan skje.

Rapporten gir også grunn til å ta en ekstra runde på hva Longyearbyen skal leve av i fremtiden. Er vi på rett spor når en av hovedinntektskildene skal være turisme som skaper så store miljøavtrykk både med transporten til og fra øya og ute i naturen samtidig som dette skal være ett av verdens best bevarte villmarksområder?

Sentrale myndigheter har i Svalbardmeldingen sagt klart fra hva de svalbardpolitiske mål skal være. En robust norsk bosetning skal stimuleres. Det avhenger av at familier som har valgt å bosette seg her, først må føle seg trygge. Det vil igjen gi stabilitet og et godt samfunn å bo i, men dette vil kreve enorme statlige overføringer de neste årene. Utfordringene er store og krevende og det er på ingen måte mulig å løse uten ekstra statlig økonomisk bistand og hjelp. Dette blir kanskje enda tydeligere med denne rapporten. Er Norge villig til å ta kostnaden med å opprettholde et så kostbart prosjekt? Det er i alle fall hevet over enhver tvil at Longyearbyen ikke kan klare å løse denne oppgaven alene.

Mange som bor i byen er opptatt av miljøet. Det er stort engasjement rundt søppeltokter både i nærmiljø og i regi av Sysselmannen. Gjenbruk er også utbredt. Men det er også mye som ikke er lett å få til for den vanlige forbruker. Det er ingen panteordning, og bare begrenset resirkulering. Kloakk og matavfall går urenset i havet. Men de aller fleste ønsker å bidra på sin måte og gjøre det som er mulig.

Det er en svært lang vei å gå fra strøm og varme produsert av byens kullkraftverk til et nullutslippsamfunn. Men det er heller ikke umulig i en liten og oversiktlig by der mange leverandører og store aktører er interessert i å kjøre pilotprosjekter. Muligheten for å være en foregangsby og et utstillingsvindu er absolutt tilstede. Verdens oppmerksomhet er allerede rettet mot Svalbard og klimaaendringene som skjer her.

Det haster med å komme i gang. Vi har ingen tid å miste hvis vi ikke skal ende opp med klimarapportens dystreste spådommer. «Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe».