Det utenkelige

Det er alvor nå for Store Norske. Etter i årevis å ha produsert kull uten store anstrengelser, slår nå en helt annen virkelighet inn over kullselskapet. En hard realitet, som etter all sannsynlighet bare er begynnelsen på den negative utviklingen. Nøkkeltallene fra 2003 til 2011 gir et visst bilde av utviklingen i Store Norske. Fra en kullpris på 39 dollar tonnet i 2003, steg den til himmels i 2008 til 175 dollar tonnet, og sankt til 129 dollar i 2011. I dag ligger den under 80 dollar tonnet, langt under det Store Norske har budsjettert med. I 2003 ble det produsert nærmere tre millioner tonn kull, med en produksjon per ansatt på 12.854 tonn. I årene fram til 2010 svingte produksjonen rundt tre millioner tonn, med en topp i 2007 på fire millioner tonn. Det er «all time high», og tall vi aldri kommer til å se igjen. Alt gikk på skinner det året, og selskapet tjente gode penger – til tross for relativt lav kullpris. I 2010 var gulltiden forbi, og produksjonen under to millioner tonn.

Den mest alarmerende utviklingen er tonn per ansatt. Fra toppåret for ti år siden på 12.854 tonn, var den i 2011 falt til 3.922 tonn. Tallene for i fjor er ikke kjent, men ligger etter all sannsynlighet en god del lavere. At det var høy produksjon i årene hvor indrefileten i den rike kullforekomsten i Svea Nord-gruva ble tatt ut, er naturlig. Kulla var rein og fin, uten stein, og kunne skufles rett fra fjellet om bord i skipene. Rensing behøvdes ikke. Produksjonen i dag sammenlignes med å skrape siste rest ut av ei syltetøykrukke, en rest som i tillegg inneholder svært mye stein.

Som administrerende direktør var Robert Hermansens mantra: Peis på! Hermansen var en viktig person for Store Norske under etableringen av Svea Nord, og maktet også å holde humøret oppe selv under den alvorlige brannen i 2005. Ja, ikke bare sitt eget humør, men også humøret hos de ansatte. Han var imidlertid ikke like framsynt når det gjaldt å forberede trangere tider. Hermansen var overbevist om at oppredningsverk var bortkastet, og at kullet ville ha god nok kvalitet til å kunne selges ved en langt enklere skilleprosess.

I mars 2008 overtok Bjørn Arnestad som direktør, og ryddegutt, etter at staten som eier av selskapet gjennom Næringsdepartementet fant det på tide å stramme tøylene. Arnestads inntreden førte til krangling og uro, og rettslige prosesser som fortsatt pågår. I 2010 ble det investert 120 millioner kroner i to oppredningsverk, et lite og et stort. Det lille ble plassert midt i kullhaugene ved utskipningsanlegget på Kapp Amsterdam, det store i Svea ved stedet hvor kulla strømmer ut fra Svea Nord. Siden har det meste gått galt. Verket på Kapp har kun gått en eneste sesong, og står i dag ribbet og ubrukelig. Storverket i Svea ble kjørt i gang sommeren 2011, og har siden vært ute av drift en rekke ganger. Oppredningsverket, ORV som det kalles, er blitt et sorgens verk for Store Norske.

Det nærmer seg 100 år siden det hele begynte. Etter at The Arctic Coal Company og pengemannen John Munroe Longyear i 1915 hadde fått nok, overtok Store Norske Spitsbergen Kulkompani høsten 1916. Tre år gjenstår innen Store Norske skal markere sine 100 år. Innen den tid kan Store Norske gå i svart. Det er ingen dyster spådom, men steinhard realitet.

Birger Amundsen