Koronakrisen er ikke over. Den kommer.

Fra store og små bedrifter vil ministeren få høre at midnattsola skinner i en by som ikke har nok å leve av.

Hun vil høre ekko. Av raslende gitter som lukker en butikk for godt. Ekko av fottrinn på flyplassen etter folk som forlater øya for godt. Ekko av klaprende tastaturer hos fortvilte gründere som regner på om de kan holde det gående én måned til. Sik er lyden av krise.

For koronakrisen er ikke over. Den kommer. Høsten kan bli blodigere enn noen jaktsesong, advarer næringslivet. Disse dagers sørgelige rester av turistsesong kan paradoksalt nok kamuflere alarmen om den kommende lavsesongens konkurs-krise.

Fra regjeringens talerstoler kommer andre lyder. De kan bidra til å dempe advarselen ytterligere. Smitten er under kontroll. Milliarder av hjelpekroner er gitt. Turistene kommer tilbake. Slikt folk vil høre.

Regjeringen må også lytte til Svalbard. Til bedriftene som forteller at dette ikke på langt nær er nok. En tusenlapp til dekning av «faste, uunngåelige kostnader» skjuler flerfoldige tusen i tapt omsetning. Hver dag. 200 daglige overnattingsgjester betyr 800 ledige senger. Hver natt.

I Longyearbyen har vi lyttet lenge nå. Til tomme fly, tømte kontoer og fortvilte ansatte. Vi lytter med uro til næringsministeren som er tydelig på at de store hjelpepakkenes tid er snart forbi. Vi lytter med skepsis til budskapet om at utviklingen går riktig vei nå.

Vi lytter til at ministeren tar alle innspill med seg tilbake til regjeringen og ikke kan love noe nå, men vil vurdere nye tiltak. For reiselivet generelt og Svalbard spesielt.

Så er det håp. Det krever fortsatt kamp og krav om tiltak som gir muligheter for ei fortsatt framtid på Svalbard. Særlig på Svalbard, som i all praktisk forstand ble stengt av myndighetene, og som ikke fikk den samme hjelpen som resten av landet.

Politikk er vilje og kompromisser. Som å bygge ei framtid i en liten by i villmarka der selv sola og natta ikke følger vanlige regler. Mørketida kommer. Og sola kommer tilbake. Neste gang med et ønske å skinne over en by som er mest mulig lik den vi kjente før lyset gikk.