Veien mot sorteringssamfunnet

8. april kom høringsbrevet om hvordan opplæring skal foregå i Longyearbyen. I høringen ønsker man å klargjøre hvilken spesialundervisning som skal tilbys ved skolen. I dag er det uklare regler om man skal forholde seg til opplæringsloven eller om man skal forholde seg til de særskilte forholdene på Svalbard. At man gjør begrensinger for barn og unges opplæring. Det kan høres brutalt ut slik det står i høringsbrevet – at hvis eleven har større vansker, vil hen heller ikke ha rett på spesialundervisning.

Dette er lite tilpasset den norske modellen der vi skal hjelpe alle, og spesielt de som trenger spesialtilpasset undervisning. Men det er jo ikke så mye som er normalt på Svalbard og det er ofte uklart hvilke lover, forskrifter og regler som gjelder. Det som er klinkende klart er at dette ikke er et livsløpssamfunn. Det offentlige tjenestilbudet hverken er eller skal være dimensjonert slik det er vanlig på fastlands-Norge. Familier og barn med særskilte behov vil kanskje ikke ha tilgang til alle helsetjenestene de behøver, og andre støttetjenester er heller ikke tilgjengelig i Longyearbyen.

Når du flytter til Svalbard så vet du hva du flytter til. Du må klare deg selv. Blir du akutt syk blir du skipet til fastlandet etter ei kort mellomlanding på Longyearbyen sykehus. Har du ingen plass å bo eller inntekt blir du sendt tilbake. Det er ingen av Norges tradisjonelle sosiale støtteordningene som gjelder her. Dette må du vite før du flytter hit.

Likevel er det bekymringsfullt at man med et pennestrøk foreslår å ta grunnleggende rettigheter fra barn og unge. Nina Normann stilte mange spørsmål rundt den nye høringsforslagene i et intervju med Svalbardposten. Hun er barnevernspedagog og er sterkt kritisk til forslagene: «Det ligger ingen konsekvensanalyse bak høringsutkastet. Og det snakkes mye om barnets beste. Hva om det beste for barnet er å bo i Longyearbyen? Og hva med eventuelle søsken som også blir berørt? For noen barn er kanskje dette det eneste lokalsamfunnet de kjenner. Ved flytting må alt opprettes på nytt, det kan få store konsekvenser.»

Det blir atskillig mer problematisk hvis et barn blir født av foreldre som er bosatt på Svalbard og som også har tenkt å bli boende her. Hva skjer dersom de får barn med spesielle behov? De risikere å måtte flytte til fastlandet for å få tilbud om en tilrettelagt undervisning. Og jo større behov et barn har til spesialundervisning, jo vanskeligere er det å få det.

Da er du ikke lengre velkommen på Svalbard – her vil ingen hjelpe deg. Hvilket samfunn får vi da – et elitistisk samfunn der de svakeste blir valgt bort. Eller som Nina Normann sier: «Skal vi ha et inkluderende samfunn, og hva betyr det å ha et familiesamfunn? Dette forslaget medfører et sorteringssamfunn. . .»

Det eneste som er bra med dette høringsforslaget er at reglene blir klarlagt – men for hvem? Det er svakerestilte barn og unge som blir ofret for særegne Svalbard-regler. Det lukter ikke bra.