Drømmejakt som bør åpnes for flere

Endalen er lang. Den er seig, men den må tilbakelegges for å komme til jaktområdet i Colesdalen. Det er bare å traske i vei, på mosegrodde dalsider, men mest stein og stein, og ur som setter balansen på prøve. Ved postkassen øverst i dalen krysser vi elva og går til venstre opp mot Bogerbreen der vi vasser i kanten med leire som klistrer seg til støvlene og gjør dem ett kilo tyngre. Men endelig kommer vi opp på en haug der vi kan se nedover i Fardalen. Øverst like innenfor jaktområdet holder to personer på med slakt – de har vært før oss. Men nederst i dalen går reinsdyrene. Det er langt dit og tanken på å bære vekta av et ungdyr/simle hele veien tilbake føles redselsfullt. Men det er ingen diskusjon – vi legger i vei nedover, ganske så avslappet.

Du trenger ikke snike så mye på reinsdyrjakten som på fastlandet. I kikkerten plukker jeg ut dyret, og går til jeg er hundre meter fra reinen. Den stopper, jeg har den i kikkertsiktet og trykker av. Den går rett i bakken og er ferdig.

Slakting og partering gjør vi unna med vante hender og fyller sekkene med det beste kjøttet som kan tenkes. Men himmel – det er tungt – sekken kjennes ut som den er lastet med gull og tanken på den lange veien tilbake kan gjøre et godt trent menneske motløst. Det blir en lang marsj i det tunge terrenget. Det svir i musklene og de siste hundre meterne til bilen som er parkert under Gruve 5, er som å vasse i gjørme til knærne med muskler som gjør opprør. Da vi er vel inne i bilen kommer vinden og regnet. Alt gikk som vi hadde planlagt.

På Svalbard har Norsk Polarinstitutt beregnet at det er rundt 22.000 rein. Stammen er økende og de største forekomstene er i Nordenskiöld land og på Edgeøya. Det er populært å jakte på rein på Svalbard. Hvert år får ikke alle som søker tildelt dyr – heller ikke jeg. Men da flere trakk seg fra jakta fikk jeg en god beskjed fra Sysselmesteren om at jeg likevel hadde fått dyr i Colesdalen.

Det felles i overkant av 200 reinsdyr på rekreasjonsjakt på Svalbard hvert år. Om man skal sammenlikne, så finnes det cirka 25.000 villrein på fastlandet og det felles 4.726 reinsdyr der. Stammen på Svalbard tåler uten tvil et større jakttrykk. Ikke minst burde det være mulig å tildele et dyr til alle fastboende som søker i første rundt og ikke holde seg så notorisk riktig til det ene tallet som er gitt av forvaltningen om hvor mange fellingstillatelser som skal tildeles. Det er ganske merkelig at det ikke vises mer fleksibilitet hos naturforvaltningen hos Sysselmesteren. Men det er mest sannsynlig andre motiver enn reinsdyrstammen som ligger til grunn for dagens praksis. Men det minste man kan be om er at alle fastboende som søker om fellingstillatelse får det. Da gjør man noe for lokalbefolkningen i Longyearbyen.

Matnasjonen Norge, et politisk rammeverk for utvikling av bærekraftig forvaltning av naturressurser, er regjeringens strategi for å bidra til helhetlig bygging av omdømme som styrker, videreutvikler og profilerer Norge som matnasjon nasjonalt og internasjonalt. Gode matopplevelser bidrar til å skape lokal identitet, lokal stolthet og lokal verdiskaping. Norske turister på reise i eget land leter etter gode norske råvarer, spisesteder med god, lokal mat, og de vil gjerne øke sin kunnskap om tradisjoner og lokal kultur. Men nei, i denne sammenheng er visst ikke Svalbard er en del av Matnasjonen Norge og dette verdiskapingspotensialet skal ikke tas ut her, tross i en turistnæring som har ligget like dypt nede i gjørma, akkurat som mine jaktstøvler langs Bogerbreen.