Fjern konflikt nærmer seg

I helgen var det vennskapelig idrettsmøte mellom den norske befolkningen og deltagere fra den russiske bosetningen i Barentsburg. Slik har det alltid vært – vi har møtt hverandre i all vennskapelighet. Under den kalde krigen var ikke åpenhet det første man tenkte på, men etter perestrojkaen har vi vært velkomne i Barentsburg, og russerne har alltid vært velkomne i Longyearbyen.

Nå kjenner vi på en farlig konflikt i Ukraina, der krigstrusselen henger over som en kvelende sky. Her i nord virker konflikten fjernt, men den russiske opprustingen i nord gjør også noe med bildet av et dypt vennskap. I Barentsburg bor både russere og ukrainere vegg i vegg og jobber skulder mot skulder i gruven. Det kan føre til en dyp splittelse i et samfunn der alle er avhengig av hverandre. Samholdet vi har som bor nær Nordpolen kan bli satt på sin vanskeligste prøve noensinne.

Den russiske nordflåten sender skipene til sjøs for å øve i Barentshavet. Det er ikke noen nyhet at den russiske nordflåten øver i Barentshavet, men bakteppet er annerledes enn det har vært tidligere. Faren for krig i Ukraina er fremdeles stor til tross for samtaler og bruk av alle diplomatiske småveier. At Russland ønsker å vise muskler i denne situasjonen er helt normalt. De holder militærøvelser i nordøstlige Barentshavet, det nordøstlige Atlanterhavet, Middelhavet, Stillehavet og det nordlige Okhotskhavet i Øst-Sibir. Denne styrkeframvisningen kan være russernes taktikk for å presse fram vestlige innrømmelser i forhandlingene som pågår.

Når Russland opererer i nordområdene, kjennes det ikke her. I høst kritiserte talskvinne for det russiske utenriksdepartementet, Maria Zakharova besøket av den norske fregatten KNM Thor Heyerdahl, ifølge Barents Observer. Talskvinnen brukte likegodt mulighetene til å slenge ut alt som russerne har kritisert de seinere årene: Svalsat er teknisk utstyrt for å utføre oppgaver med flere formål. Moskva er misfornøyd med at norske militære transportfly lander på flyplassen. Og til slutt kritiserte hun patruljeringen av farvannet på Svalbard av norske kystvaktfartøyer. Alt er som normalt, med andre ord.

Men denne uken kunne Barents Observer melde at Svalbard er ett av flere steder som er aktuell for å installere en varslingsstasjon for sporing av farlige objekter. Stasjonen skal bygges i regi av det statlige russiske romselskapet Roscosmos. Dette kan tolkes som en oppfølging av Maria Zakharovas kritikk av Svalsat på Platåfjellet.

Dette er en retorikk vi kjenner fra tidligere. Ofte ender det med den diskusjon om traktaten og om Norges håndtering av suvereniteten er i trå med traktatens innhold. Russland har flere ganger uttalt at Svalbard-traktaten må reforhandles. Svalbards mineralressurser kan bli et viktig stridstema i framtiden. Særlig når vi kjenner Kinas mineralsult, og Russlands behov for å sikre kontroll i nordområdene.

Norske myndigheter har strammet grepet rundt Svalbard. Det vitner de mange nye lovene og forskriftene som har blitt foreslått og iverksatt. Vern har vært medisinen for norske myndigheter for å beholde større kontroll over øygruppen. Men det er ikke sikkert at den norske tolkningen av traktaten er den eneste riktige, i alle fall sett med russiske øyner.