Kull kontra turismens gull

Kjære fine folk i MDG! Takk for svar på innlegg med trivelig innledning og oppklaring av enkelte tall.

Dessverre har jeg allerede flyttet til fastlandet. Siden samboeren min har mistet jobben i Store Norske, har han fått seg sommerjobb i Tromsø. For å holde familien samlet, måtte sønnen vår og jeg flytte etter. Dermed har jeg nå blitt et enda større miljøsvin – som jobber i en kullbedrift og pendler med fly fra fastlandet. Stort verre kan det ikke bli? Likevel sorterer jeg papp, papir og kaster sjelden mat. Familien flytter nok hjem igjen i august. Men hvis samboeren ikke finner ny jobb på Svalbard, er en fin epoke i livet snart over. Dessverre. Uansett vil jeg – som de fleste ex-fastboende – fortsette å fly til vår fine øy i nord. Ti år har brent seg fast i hjertet – jeg klarer nok ikke å gi slipp, selv om jeg kanskje må flytte sørover for godt.

Jeg forstår at kulldrift produserer mer CO2 enn turistenes gull. Allerede på barneskolen lærte vi at kull forurenser. Billedlig er det lett å forstå når man ser sotdekt snø rundt Svea og Gruve 7. Men «miljøvennlig» er ikke det første som slår meg når jeg ser lange skuterfølger bukte seg innover Adventdalen. Ei heller når 3.000 turister strømmer ut fra et gedigent cruiseskip ved kaia. Lofoten – Longyearbyen – Grønland.

Mange av passasjerene vet ikke engang hvor de er! Selvsagt blir enkelte passasjerer ambassadører for et lidende klima ved å bringe hjem bilder av smeltende breer (dog de færreste har sett «før»-bilder og vet hvor mye de har minket…).

Mange av passasjerene vet ikke engang hvor de er!

Turoperatørene driver viktig klima-informasjon og jobber i riktig retning når de tilbyr bynære opplegg, oppfordrer til motorfri ferdsel og påvirker folk til å tilbringe mer tid på Svalbard når de først har kommet hit. Men miljøvennlig turisme til Svalbard, får vi ikke før folk fraktes med fornybar energi.

MDG brakte fram tall fra flytrafikken, og det er fint. Mook gjorde det samme, dog med en litt annen innfallsvinkel. Det er mange måter å se det på. Selvsagt fyller kulldriften opp mange av flysetene. Men det er vel ingen tvil om at økt turisme genererer flere fly og dermed mer forurensning? Og til tross for at flystatistikken er enkel å finne – er vel turismen i sin helhet mer kompleks? Hvor mye forurenser en turist på øya per dag – med tanke på båt- eller scooterturer, konsum av langreist mat og så videre? Hvor mye forurenser en cruisepassasjer per dag på vei til/fra øya? Hvor finnes svar på dette?

Det er her jeg får problemer med å se hvorfor turismen er så fantastisk, mens kulldrift er bare fy.

LES OGSÅ: Jeg er et miljøsvin

Det er en skam at Norge ikke har brukt mer oljepenger på å utvikle utvinning av alternativ energi. Men foreløpig trenger verden kull. Og selv om det er langt fra Svalbard til Europa, er det enda lengre fra Kina. Og kullutvinning i «land langt borte» er neppe mer miljøvennlig enn vår kulldrift.

Skal vi først bo her oppe, trenger ikke kull og turisme være motsetninger. Kull har lagt grunnlaget for Svalbardsamfunnet slik det er i dag. Om noen tiår er kulldriften kanskje redusert til et minimum, der vi produserer kull til eget bruk og viser turistene kulldrift i et historisk sus.

Forhåpentligvis slipper vi Ny-Ålesundske perioder

Forhåpentligvis slipper vi Ny-Ålesundske perioder med lavbemanning i Longyearbyen, før SNSK eller andre starter fiskeforedling og annen næringsvirksomhet på Svalbard. Så kan vi i alle fall spise kortreiste fiskekaker! Ikke i en statsfinansiert arbeiderlandsby hvor vinninga går opp i spinninga, men i et samfunn som står på egne ben og kan sørge for både verdiskapning og egne barn.

LES OGSÅ: Kjære Linda Bakken. Visst er du et miljøsvin.

Visst forurenser også andre utkanter i Norge, selv om de frakter folk og varer til lands og vanns mer enn i lufta. Men det er nå en gang slik at det meste av Norges næringsskapning skjer i utkantene – ikke i Oslo. Og det er i utkantene vi vil bo. Aller helst her nord i gokk – hvis øya gir oss arbeid nok.