Ulik respons hos ringsel og hvithval

I de siste 10-15 årene har vi hatt et betydelig innsig av Atlanterhavsvann i fjordene på vestsiden av Svalbard. Dette vannet er varmere (og blir stadig varmere) enn de Arktiske vannmassene og har hatt store konsekvenser for isforholdene i hele dette området. I tillegg bringer Atlanterhavsvannet med seg helt andre fiskearter enn de som var vanlige i disse områdene når de var dominert av Arktiske vannmasser. Nå finner vi torsk, hyse, sild og makrell på steder hvor det før stort sett var polartorsk som dominerte. Slike dramatiske endringer i miljøet vil man forvente har store konsekvenser for det «fastboende» dyrelivet i området.

Vi har nylig gjort en analyse av habitatbruk hos ringsel og hvithval i periodene før og etter at vi fikk disse endringene i vannmassene. Vi har brukt et unikt datasett fra begge disse artene som for ringselene består av sporingsresultater fra 28 instrumenterte (med satellittsendere- se figur 1) sel i perioden 1996-2003 og 28 nye sel i perioden 2010-2016. For hvithvalenes vedkommende består materialet av data fra 18 instrumenterte (med satellittsendere- se figur 2) hval i perioden 1995-2001 og 16 nye hval i perioden 2013-2016. Vi har bare tatt for oss habitatbruk i områdene på sør og vestsiden av Spitsbergen siden det er her endringene har vært mest markante.

Sporingsresultatene fra de tidligere periodene for begge artene viste at de tilbrakte mye tid foran forskjellige isbreer som har fronter som stikker ut i havet. Slike brefronter er velkjente furasjeringsområder for sjøfugl og marine pattedyr i Svalbardområdet. Både selene og hvalene tilbrakte rundt 50 % av tiden i slike områder (se figur 3) hvor de hovedsakelig forsynte seg med polartorsk. Etter at vannmassene ble dominert av varmere Atlanterhavsvann reagerte disse to marine pattedyrene vidt forskjellig i forhold til områdene de valgte å oppholde seg i. Ringselene, og da særlig voksne dyr, økte tiden de oppholder seg foran isbreer til nesten 90 % av tiden (se figur 3). Dette er gjennomsnittsverdier og vi har enkelte individer som har oppholdt seg foran en og samme isbre i hele sporingsperioden. Hvithvalene derimot valgte å redusere tiden foran breer til noe over 30 % og oppholder seg nå mer i åpent farvann ute i fjordene (se figur 3).

Områdene foran isbreene er nå den siste skanse med Arktisk vann i fjordene på vestsiden av Svalbard og ringselene «klamrer» seg til disse. De ser ikke ut til uten videre å tilpasse seg/akseptere de nye forholdene med nytt tilbud i matveien. Områdene foran brefronter er relativt begrensede i utstrekning og antall og det synes som om de voksne selene jager yngre sel bort herfra- dette fordi sporingsresultatene viser at ungdyr ikke er så sterkt knyttet til disse frontene som de voksne. Hvithvalene derimot har tilsynelatende tatt godt imot dette nye mattilbudet og oppholder seg i områder ute i fjorden hvor byttedyr som følger med Atlanterhavsvannet kan finnes.

Dette studiet viser hvordan to stedegne Arktiske marine pattedyr har helt ulike responser på endringer i miljøet. Det viser også at hvithvalene tydeligvis er bedre til å tilpasse seg slike raske endringer enn ringselene, noe som kan være en svært viktig egenskap for å klare seg i dagens raskt endrede klimaregime. Materiale er samlet inn for diettundersøkelser hos både ringsel (mage og tarmer) og hvithval (fettsyrer i spekk og stabile isotoper i ulike vev) for å verifisere det som sporingsresultatene antyder.

Av: Charmain Hamilton, Jade Vacquie-Garcia, Kit Kovacs, Jack Kohler og Christian Lydersen fra Norsk Polarinstitutt og Rolf Ims fra Universitetet i Tromsø- Norges Arktiske Universitet.