To voksne kvinner på langtur

Les del 1 her

Neste dag.

Søren og. Samme været! Nei, litt bedre. Det er bra, for i dag blir det spennende. Vi er kommet til den delen av ruten hvor vi er litt usikre på hva kartet forteller oss. Mellom breen under Storskarvet og Munibreen er det prikket linje på kartet, som betyr at det ikke er fremkommelig. Elfi har konferert med Fridtjof Løwø. Han gikk her med hundespann for mange år siden, og sier at det går an. Vi må bare passe på å ta dalen til venstre når vi kommer i bunnen av Hugindalen. Himmelen og fjellene sees i dag, men på bakken er det fortsatt white-out, og temperaturen har steget mer enn vi liker:

0 grader.

Det er ikke noe særlig å gå på treski i plussgrader. (Ikke så vanlig med fiberski den gang). Vi smører skiene godt før vi starter. Etter kartet å dømme skal vi inn den tredje dalen. Vi passerer den første, og den andre, men…. hvor er den tredje?

Kan det være det skaret vi ser litt opp og frem? Det går litt til venstre med god vilje. Vi ser på høyre siden av Hugindalen. Der kommer det og det fjellet, og der er breen med morenene…..

– Vi går rett frem, sier Elfi. Det må være den.

– Ikkje hunen. Eg klatrer ikkje opp det bratte skaret. Han kan ikkje ha gått der med hundespann.

Jeg tenkte på alt det strevet vi ville gjort forgjeves om det skulle vise seg å være feil.

– Kartet må være feil. Det er helt sikkert inn denne «nummerto»-dalen til venstre.

Elfi gir seg under sterk tvil. Vi går til venstre. Det er litt stigning, men det skal det være. Vi går i taushet. Begge er like usikre på om vi går riktig. Jeg håper selvfølgelig at jeg har rett – ellers ligger jeg tynt an. Etter et par kilometer svinger dalen til høyre, og det kommer en dal til fra venstre. Fram med kartet. Jo, den tredje dalen fra Hugindalen er litt tilbaketrukket. Kanskje det er riktig likevel. Men da skulle vi se breen ved Storskarvet om noen kilometer. Tempoet øker. Håpet stiger.

Der er den!! Du hadde rett!

Elfi kan ikke annet enn gi meg en klem for min stahet. Godt at vi ikke har gått alle timene forgjeves. Etter enda noen timer er vi på toppen. I mellomtiden har det begynt å snø og blåse. Fra fjelltoppene på begge sider og tvers over breen ligger det en stripe med store steiner – akkurat som en steingard. Pussig. Her er forresten spenningsmomentet – «ufremkommeligstreken» på kartet. Kan det være steingarden de har tegnet inn? Hvordan ser det ut videre? Ja, den som visste det. Det blåser kuling her oppe. Snøen pisker i ansiktet, og vi ønsker at det var vindusviskere på solbrillene. Elfi har fått vondt i øynene etter alt det skarpe lyset. Medisinen mot snøblindhet er å legge seg i stummende mørke. Men vi har ikke lyst til å legge oss til på toppen – midt i det verste været. Det er vanskelig å se noe som helst. Mellom snødrevene ser jeg så vidt konturene av fjellene rundt Muninbreen. Det er en bred bre som ligger på tvers av den vi står på. Det er cirka 100 meter ned, og det ser innmari bratt ut. Han kan umulig ha kjørt her med hundespann. Det må finnes en annen vei ned, men det nytter ikke å lete når vi ikke ser.

Skiene må i alle fall av. Øynene til Elfi må tettes til. Ved hjelp av store stykker plaster tetter vi så godt vi kan over, under og på siden av solbrillene. Vi blir enige om å kjøpe oss brebriller til neste tur.

Med skiene under armen prøver vi skritt for skritt nedover. Det er umulig å se om det er fjellsiden eller løse luften under oss. Nå kommer «mildegradene» oss til hjelp. Det går an å lage snøballer. En stor snøball sendes nedover og forsvinner ute av syne etter fem-seks meter. Enten har lyset tatt den, eller så er det et stup der. Med snø til knes går vi de fem-seks meterne og sender en ny ball av gårde. Slik fortsetter det til vi er nede. Herfra skal vi gå Muninbreen sørover til Pyramiden hvor det bodde cirka tusen russere på den tiden. Videre har vi tenkt å gå over fjorden til Bruseby igjen.

Etter planen skulle vi greie dette på en dag, men det ser dårlig ut. Vær- og føre-utsiktene er elendige. Snødrevet midt i mot – hvitt over alt – temperaturen stiger, og det er allerede langt på dag.

Siden Vår Herre ikke har preparert løypene for oss, pleier vi å bytte på å gå først. Men nå er øynene til Elfi så dårlige at hun må holde seg bak meg så hun får hvile dem på min mørkeblå anorakk. Jeg kjenner det også i øynene, men har ikke direkte vondt. Jeg fester blikket mitt på de svarte skotuppene mens jeg med jevne mellomrom prøver å se konturene av fjellsidene. Elfi holder øye med kompasset i ly av ryggen min, og dirigerer meg til høyre og venstre. Akkurat som i Nathorstdalen ploger vi for hver minste fillebakke. Aner ikke hvordan overgangen fra bre til dal ser ut her. Vi kan ikke se morenehauger på kartet, men det kan jo være sprekker i breen, eller små stup på slutten.

Når tid breen sluttet og dalen begynte er vanskelig å si, men det gikk fint. Vi må være på Blåvannet nå. Det er så flatt. Jeg synes så tydelig jeg ser en mørk flekk. Har russerne hytte her kanskje? Nei, det må være en kasse eller et oljefat. Tør ikke si noe til Elfi enda. Kassen blir større og større og større. Er det mulig? Jo, det er.

En hytte!!

Elfi har også sett den.

Trette og overlykkelige for tak over hodet og ly for snødrevet, kaver vi oss opp skråningen. Hytten er åpen. Flott.

Det er en merkelig hytte. Det ser ut som de har tatt kahytten fra en båt og plantet her. Det er sånn skikkelig høy og bred jernterskel med oval dør og kjempehåndtak.

-En mus!, roper Elfi

Den piler over gulvet og blir borte. Jo, det finnes polarmus, men det er ikke ofte vi ser dem. Her er masse kull og ved, og vi fyrer opp. Skiene er blitt noe tunge av den fuktige snøen. Kanskje vi skal ta dem inn og tørke dem litt? Som sagt, så gjort.

Det er sent på ettermiddagen, vi er trette og burde ha slått oss til ro her.

Men et raskt overblikk forteller oss at det ikke er noe blivende sted. På bordet er det salt, gammel hvitløk, brød, smuler og en bit fleskepølse. Madrassene i sengene ser miserable ut. Musene har vært der også. Nei, sove her vil vi ikke, men det er deilig med litt medbragt frysetørret-middag og tørre klær.

Det lukter svidd her!

Min fine nese er på vakt. Stemmer det. Den ene skien min har stått for nær ovnen og er noe svart i bakkant. Det skulle tatt seg fint ut med bare en ski. Den ble bare øremerket.

Skiene smøres grundig før vi legger ut igjen. Det er blitt tre plussgrader og det kladder under skiene. Snøen og vinden har løyet. Vi får en aning om hvordan det ser ut rundt oss. Sikkert vakkert her i pent vær. For hvert 20. skritt har kladdene vokst til stylter på ti til femten centimeter. Til å begynne med tar vi av skiene og skraper for hver gang, og prøver å smøre på klister, men det er noe griseri og er til liten hjelp. Til slutt bikker vi bare skiene på siden og skraper med skistaven. Vi prøver å gå på beina en stund, men synker til midt på leggen i blautsnø og overvann.

I to timer går vi på stylter og balanserer. Fotsålene er helt mørbanket. Det kjennes som vi har en eneste stor blemme under hver fot.

Heisann!!

Det høres larm og stemmer. Da er det bare noen kilometer igjen til Pyramiden. Vi hører russerne som går på eller av skift i gruva. De er nok i fjellheisen. Men nå har vi også fått øye på en hytte –nei, to! Elfi har allerede lagt om kursen mot hyttene. Jeg minner henne på at det bare er en stund igjen til folk.

Jeg går ikke et skritt lenger, sier hun. Egentlig er jeg hjertens enig.

På tretten og en halv time har vi gått bare 1,7 mil.

Den store «hytten» viser seg å være en pumpestasjon. Da må Gåsevannet, som vi nettopp har gått over, være drikkevannet deres. Den minste hytten ser ut til å være en vaktstasjon. Den er låst, men vi finner nøkkelen i pumpestasjonen og «bryter» oss inn. Så skjønt! Det er glohett inne. Lite og trangt, men pent og ryddig. En smal skaitrukket benk, ovn, et lite bord, noen krakker, elektrisk lys og telefon.

Klokken er elleve om kvelden, det vil si om natten hos russerne. De var to timer foran oss før de gikk over til norsk tid på Svalbard.

Tør vi legge oss her? Det er plass til en på benken og en på gulvet. Men vaktmannen kan komme når som helst, skjønt vi tror han har tatt seg fri siden det er 1. mai. Russerne feirer dagen i større grad enn oss.

Nei, mener vi. Det er telefon her. Vi kan ikke bare slå oss til før vi har ringt og spurt. Vi er ikke så ille medfaren. Jeg kan litt russisk. Sveiven går rundt, og jeg løfter av røret. En manns-stemme svarer et eller annet i den andre enden. Jeg forklarer så godt jeg kan at vi er to damer fra Longyearbyen som har gått 14 mil, har hatt dårlig vær, er trøtte og vil gjerne sove i vaktbua. Plutselig er det minst tre stemmer på tråden som babler i munnen på hverandre. Til slutt får jeg enetale med en engelsktalende dame. Hun vil vite akkurat hvor vi er. Jeg forklarer henne hva det står på døren. Vi får ordre om å ikke rikke oss av flekken. De skal komme og hente oss. Ti minutter senere høres skuterdur. Døren går opp, og direktør Viktor Plosjnikov fyller hele åpningen.

-Mrs Holm?!! Det ble bjørneklem og masse kyss. Vi har truffet hverandre før ved et par anledninger. Bak ham kommer direktør Aleksander Baranov. De snakker engelsk begge to, heldigvis. Sekkene og skiene surres på en slede. Med armene rundt hver vår russer bærer det av sted på noen digre muskedundere av noen snøskutere. Enda bra at det er «mildegrader», ellers hadde vi frøse i hjel på de to kilometerne - i bare skiantrekk. Vi kjører forbi fjøsen hvor de har verdens største okser og masse griser og deilig lukt, videre forbi mannskapshusene og bort til hotellet.

Der blir vi innlosjert i en suite bestående av en forgang med klesskap, bad med dusj og et stort rom hvor det står to brede senger, anretningsskap hvor det står krystallglass, kopper og fat bak fine glassdører, spisebord, salongbord, stoler, og tepper på gulvene. Vi blir spurt om vi vil ha mat. Da jeg ikke er noen stor matelsker har jeg råd til å tenke på at det er midt på natten, og at de allerede har gjort nok for oss i dag, så jeg takker nei.

Men de insisterer. Alexander blir borte i femten minutter og kommer tilbake med en søvnig, men smilende og rund Gala med armene fulle av saker og ting. Vi lesser av henne et knippe med kokte egg, deilig surbrød, syltede agurker, hvitløkspekket kald fårestek og poteter, fleskepølse, hvitost, hermetisk fisk….

Jeg husker ikke alt. Vi får te, kaffe og melk – skikkelig kumelk. I Longyearbyen hadde vi bare jernkumelk – maskinlaget melk. Mens vi sitter og spiser og prater, kommer Alla Trostjanka inn. Det var henne jeg snakket med i telefonen. Hun underviser blant annet i engelsk. De russiske familiene på Svalbard kunne ha sine barn her til de var åtte år. Etter det hadde de ingen skoletilbud til dem, og de måtte sendes til familien på fastlandet. Men voksenundervisning var mye brukt.

Til dessert vanker det champagne i de fine krystallglassene. Elfi tar gjerne et glass i godt lag, mens jeg er avholdskvinne.

-Ja nikagda nje pjo.

Jeg forklarer at jeg ikke drikker, men vet fra før at en russer har vanskelig for å forstå det. Det er dessuten uhøflig å ikke ville utbringe en skål med en venn. Vi sier skål og Za vasje zdarovje – på Deres sunnhet. Jeg nipper til glasset bare for å bli påminnet hvor lite godt det er, men later som ingenting. Forresten, når jeg først er nødt til å drikke champagne, så er den russiske champagnen god.

Klokken blir tre før «gjestene» går. Trette og mette kryper vi under deilige dyner. Spisebordet står mellom sengene, så vi må nesten rope til hverandre, men det tar ikke mange minuttene før det blir stille i salen.

Bortsett fra vannseng, er dette den beste sengen jeg har ligget i. Kjempegode madrasser. Elfi våkner først til en forandring. Hun verker i øynene, og ligger med solbriller på.

-Ikke trekk fra gardinene!

Klokken ni banker Viktor på døren. Om vi vil gå på messa og spise frokost? Han har snakket med legen som skal komme klokken ti.

Etter en kopp te og et par blinis-pannekaker, går vi tilbake til hotellet. Doktoren er en liten trivelig kar. Bak ham kommer et stykke dame med adskillig større dimensjoner. Diagnosen er grei; Sjnesjnaja sjlepåta – snøblind.

Jeg glemmer ikke det synet der legen viker plass for sykesøsteren som formelig velter seg over Elfi som ligger der helt forsvarsløs. Med store fakter, men lett på hånden, drypper hun øynene med to sorter dråper, legger på bomullsdotter og surrer et digert bind for øynene.

Så hjelpeløs man er når synet plutselig blir tatt fra en. Eneste måten å komme hjem på, er å beordre helikopter. Viktor sender telegram til Sysselmannen i Longyearbyen og forklarer situasjonen. De skal sende helikopter så snart været tillater det, og vi må være klare på et øyeblikks varsel.

Jaha. Her sitter vi da. En 20 mils tur var redusert til 14 mil. Vi hadde virkelig fått vasket oss denne gangen. Ventetiden ble nok kjedelig for Elfi som ikke kunne bevege seg utendørs. Vi kunne ikke en gang spille kort! Dråpene gjorde underverker. Smertene forsvant ganske fort, men hun skulle holdes i mørke noen dager.

Jeg gikk på kino sammen med noen russiske venner jeg kjente fra før. Etterpå ble de med til hotellet hvor det vanket te og disse deilige, små kaffekakene som russerne lager – en slags sandkake. Elfi hadde heldigvis fått alkoholforbud på grunn av medisinene, så vi slapp mer av det slaget.

Tidlig neste morgen våkner vi av helikopterdur. Kvelden før hadde jeg pakket begge sekkene og gjort alt klart, så det var bare å kaste litt vann i ansiktet og få på seg fillene. Viktor og Alexander troppet opp og hjalp oss – eller skal jeg si hjalp meg – å bære. Elfi stakkar, var ganske hjelpeløs. Alexander førte henne trygt opp i helikopteret. Det hele så litt komisk ut, og jeg fikk lyst til å ta et bilde. Men tiden var knapp og fotoapparatet vanskelig tilgjengelig. Det var i grunnen litt vemodig å forlate russerne. Vi hadde hatt det godt hos dem, og blitt enda bedre venner på de få dagene.

Vel hjemme ble Efli sykemeldt en uke, med beskjed om å holde seg innendørs med fortrukkede gardiner og mørke solbriller.

Et par dager senere fikk jeg med meg min sønn Normann, hans kamerat Heinrich og Elfis datter Elisabeth for å hente skuterne i Gipsviken. Vi kjørte to på hver skuter. Baksen rundt Tempelfjellet hadde lagt seg inn til land, så vi slapp i alle fall den åpne sjøen. I de dumme skråningene lot vi guttene kjøre skråningene alene, mens Elisabeth og jeg gikk til fots. Heinrich ble likevel tvunget ned på baksen en gang. Den var forferdelig ujevn og gyngete, og det var så vidt vi fikk ham opp igjen. Men fram kom vi denne gangen også, og skuterne sto pent og ventet på oss. Tilbaketuren tok vi over breene hvor det var aldeles nydelig å bare koste i vei – på hver vår skuter. Det er en helt annen følelse å kjøre alene enn når man er to på skuteren.

Tingene som Elfi og jeg la igjen i Bruseby vil Sysselmannens folk hente neste gang de er der.

Det hører med til historien at det varte og det rakk før vi hørte noe fra Sysselmannen. Til slutt ringte jeg til kontoret og spurte om de snart skulle dit. Vi trengte signalpistolen blant annet. Jeg fikk beskjed om at de hadde vært der for en uke siden, og jeg kunne bare komme og hente sakene.

Glad og fornøyd gikk jeg for å hente plastposen. En av kontordamene kom med den på strak arm. Det luktet pyton. Osten til Elfi!!, og den hadde lagt i varmen en hel uke. Pinlig!

Les del 1 her

Av Kari Holm
Forfatter av boken «Longyearbyen-Svalbard, Historisk Veiviser». Pensjonert sekretær og tidligere ansatt i Svalbardposten.