Om kibb, sjøis og næringskjeder

Is og snø reflekterer og absorberer effektivt opp mot 99 prosent av alt lys, noe som igjen er med på å regulere start og lengde på algeoppblomstringen i havet under. Dette resulterer som oftest i korte og intense oppblomstringer når isen først smelter. Arktiske arter oppviser tilpasninger til et slikt produksjons-regime, som oftest ved at de er i stand til å spise og legge på seg mye i de korte periodene der det er tilgang på mat, for deretter å leve på denne opplagsnæringen i trangere tider. Ishavsåte er et godt eksempel på dette. Men hva har det med kibb å gjøre?

Is-utbredelsen i polhavet måles oftest og best via satellitt. De siste ukene har vi sett iskart som tilsier at isutbredelsen i den europeiske delen av Arktis i år er rekordlav. I fjordene, derimot, er det ofte vanskelig å bruke satellittmålinger – oppløsningen blir rett og slett for liten til at det gir god informasjon. Som en del av de målingene vi har gjort ved hjelp av havobservatoriet i Rijpfjorden, har vi registrert tilstedeværelse av is. Dette er gjort ved hjelp av et akustisk instrument som egentlig er laget for å måle strøm, men som et biprodukt får vi også informasjon om det finnes is rett over instrumentet. Instrumentet sier altså ikke noe om tykkelse på isen, bare om det er is eller ikke i ett punkt rett over instrumentet. Det registrerer heller ikke helt ny og bløt is, så vi under-estimerer tidsperioden for utbredelse av is med omtrent to uker i starten av vinteren. Samtidig måler vi mengde klorofyll i vannet – dette er et mål på hvor stor algeoppblomstringen er.

Over tid har vi sett at isutbredelsen i Rijpfjorden har gått ned. Det er ingen klar statistisk sammenheng, men det er en trend i retning av kortere og mer oppsprukket isdekke. Dette har også påvirket oppblomstringen av alger i fjorden. Mens vi de første årene så en veldig kort oppblomstring, noe vi vil betegne som en typisk arktisk oppblomstring, har vi i år med kort eller varierende isdekke sett en lengre oppblomstring. Klassisk polarbiologi tilsier at dette vil føre til et skifte fra et system dominert av den arktiske ishavsåta til et system dominert av raudåte. Da raudåta er mindre i størrelse og mindre næringsrik, har en klassisk forståelse tilsagt at dette vil ha dramatiske følger for resten av næringskjeden. For det virker jo ganske logisk å tenke at når vi går fra et system dominert av den relativt sett store og næringsrike ishavsåta, til et system dominert av den mindre og ikke like næringsrike raudåta, så vil dette gjøre at rovdyrene som spiser ishavsåte plutselig vil måtte ta til takke med noe som er mindre og som gir mindre næring. Næring som sårt er tiltenkt oppfostring av unger eller for opplag av eget fett-lag som skal vare gjennom vinteren. Men kanskje er det nødvendigvis ikke slik?

For selv om raudåta faktisk er mindre enn ishavsåta, og selv om det faktisk er slik at når det gjelder næringsinnhold i disse to så er det størrelsen det kommer an på, så er det ikke nødvendigvis slik at total tilgang på mat reduseres. Og det er her kibben kommer inn. Tenk bare på hvordan de en gang i tiden gikk i lange strekker mellom gruva og oppsamlingsplass for kull. Nå er ikke forfatterne av denne kronikken (med ett unntak…) gamle nok til selv å ha sett dette, men det er lett å se det for seg der kibben i dag henger rundt Longyearbyen. Men størrelsen på kibben er ikke spesielt imponerende – hvorfor var de ikke større? Selv om svaret på dette selvsagt også har et praktisk aspekt som vi i dette argumentet skal se helt bort fra, så er det frekvensen på kibb som var viktig. Ved at det var tilstrekkelig mange kibb på taubanen, og ved at taubanen gikk tilstrekkelig fort, transporterte man allikevel store mengder kull. Og slik er det mest sannsynlig også med ishavsåta og raudåta. Selv om ishavsåta isolert sett er større enn raudåta og derfor gir mer energi for den som spiser ett individ, så kan den totale produksjonen av energi faktisk bli høyere i et system dominert av raudåte. Den lever kortere, har en kortere generasjonstid, og er dermed i stand til å bidra med mer energi per år inn i systemet enn hva den større ishavsåte er. Og våre modeller underbygger nettopp dette synet. Selv om vi vil se en endring fra et mer ishavsåte-dominert til et mer raudåte-dominert system i våre områder av Arktis, så kan dette faktisk ha motsatt effekt enn hva vi har trodd frem til nå. Dette er selvsagt godt nytt for alle som er glade for at de store hvalene nå ser ut til å bli mer og mer vanlige rundt Svalbard, da det vil bli mer mat til alle. Og kibben som henger rundt Longyearbyen er et godt bilde på hvorfor det kan være slik!

Fakta om målingene:
Målinger av mengde klorofyll gjøres ved hjelp av et optisk instrument (fluorometer). Instrumentet sender ut en lys-stråle med en bestemt bølgelengde. Når denne lysstrålen treffer en kloroplast (del av en algecelle der fotosyntesen foregår), vil kloroplasten absorbere lyset og samtidig sende ut lys i en annen gitt bølgelengde – det er målinger av denne utstrålingen som gir et kvantitativt mål på hvor mye klorofyll som finnes i vannet. Men det er to viktige begrensinger / problemer med slike målinger som vi alltid må ta hensyn til:
Målingene gjøres på en gitt dybde (der instrumentet blir satt ut). På våre rigger kan denne dybden variere fra år til år, noe som betyr at intensiteten i oppblomstringen ikke kan sammenliknes mellom år. Vi kan derfor bare bruke våre målinger til å si sammenlikne hvor lenge oppblomstringen varer år til år (ikke mengde klorofyll)
Da målingene gjøres optisk, er sensoren sensitiv for partikler som kommer inn i lysstrålen. På et instrument som står ute et helt år, vil dette derfor kunne gi en stor feilkilde med tanke på hvor mye klorofyll som registreres. For eksempel, årene 2007-8 og 2009-10 viste en stor oppblomstring sent om høsten rett etter at instrumentet ble satt ut. Dette er mest sannsynlig et resultat av tanglopper som brukte instrumentet som et gjemmested for andre rovdyr – etter at vi satt på en netting over sensoren høsten 2010, har vi ikke sett slike «oppblomstringer» om høsten i Rijpfjorden.

I tillegg til hovedforfatter, har følgende medforforfattere bidratt til teksten:

Førsteamanuensis Janne Søreide (UNIS), Forsker Malin Daase (UiT), Professor Paul Renaud (Akvaplan-niva og UNIS) og Professor Stig Falk-Petersen (Akvaplan-niva og UiT)