Nye flammehemmere på Svalbard

Forskere vil finne ut hvor utbredt flammehemmere er i Svalbard-naturen og hvor de kommer fra.

Pernilla Carlsson fra Niva tar prøver utenfor Longyearbyen for å se etter flammehemmere.
Publisert
Forskerne vil se om de finner spor av miløgifter i disse små skapningene som spises av andre dyr.

I det daglige livet kommer vi i kontakt med mange kjemiske stoff. De aller fleste er naturlige og del av våre liv. Oksygen og vann er livsviktige, noen metaller er viktige for kroppens funksjoner og de fleste syns at en kopp med kaffe (og det oppiggende koffeinet) er blant det beste man har.

I de senere tiår har imidlertid både dyr og mennesker i økende grad blitt utsatt for kjemikalier som ikke finnes naturlig, men som er produsert for å møte spesielle formål i tett befolkede områder eller innen industrien. Dette kan for eksempel være forbindelser som lages for å hindre brannutvikling i møbler, klær eller TV og mobiltelefoner.

Disse stoffene har både fordeler og ulemper, iblant ukjente ulemper. Sånn er det med nye flammehemmere som finnes i det meste vi omgir oss med, så som sofaer, elektronikk og klær. Fordelen er at det tar lengre tid før fjernsynet begynner å brenne hvis uhellet er ute. Men når forbruksvarer kasseres vil disse stoffene kunne lekke ut og havne i naturen. Flere av flammehemmerene som brukes i dag har lang nedbrytningstid og de vil derfor forbli i naturen i lang tid. I tillegg ligner den kjemiske strukturen på strukturene til våre hormoner og de kan derfor påvirke prosesser i kroppen, som for eksempel immunsystemet og reproduksjon.

Prosjektet
I to nye prosjekter som er finansiert av Svalbards miljøvernfond ønsker vi å finne ut hvor utbredt flammehemmere er i naturen på Svalbard og hvor de eventuelt kommer fra; globale eller lokale kilder? Noen av de nye flammehemmerene har allerede blitt funnet i luften i Longyearbyen og i dyr fra Grønland. I prosjektet FlammePlank bruker vi prøvetakere i luft og i vann for å måle hva som finnes ved Longyearbyen. I tillegg har vi samlet tanglopper i fjæra og sedimenter fra sjøbunnen. Vi kan da sammenligne nivået i ulike deler av naturen.

Et annet prosjekt (SosCon) har nettopp funnet høye konsentrasjoner av fosfororganiske flammehemmere i sedimentet utenfor Barentsburg. Stoffgruppen ble også funnet i sediment fra Adventfjorden, men i lavere konsentrasjoner enn i Grønfjorden. Hvorfor det ser ut slik vet vi ikke ennå. De samme stoffene har blitt funnet i fugler, isbjørn, sel og lodde fra fjerne steder på Svalbard tidligere.

Langtidseffekter
Idag kjenner vi ikke hvilke langtidseffekter de nye flammehemmerene kan ha for dyr og mennesker. Noen av stoffene ligner på andre, gamle miljøgifter og derfor kan effektene også ligne. Økt kunnskap om oppførsel i miljøet (hvor stabile er de, hopes de opp i næringskjeden) er viktig for å vurdere. Videre bør produksjon og bruk trolig reguleres strengere i fremtiden, særlig sett fra et føre-var-prinsipp. Andre miljøgifter som PCB (polyklorerte bifenyler) har i Norge vært forbudt siden tidlig på 1980-tallet grunnet hormonforstyrrelsene de forårsaker hos dyr og mennesker. Problemene med slike stoff ble kjent for folk flest i 1962, når Rachel Carson publiserte sin bok «Silent Spring». Tittelen kom fra at bruk av insektmiddelet DDT førte til økt dødelighet hos fugl fordi stoffet gjør at eggeskall blir tynnere og til sist klarer eggene ikke å motstå vekten av den rugende fuglen. Heldigvis fant forskere sammenhengen mellom DDT og tynne eggeskall, og DDT ble etter hvert strengt regulert. Problemene rammet også norsk havørn. Havørner spiser høyt opp i næringskjeden og er dermed utsatt for stabile miljøgifter som akkumuleres. De samme problemstillingene kan vi finne i Arktis, der for eksempel ismåker spiser høyt i næringskjeden og kan få i seg store doser miljøgifter.

Tross forbud og regulering av DDT og PCB på 1970 og 1980-tallet så finnes de fortsatt i vårt miljø, fordi de er svært stabile. Mange miljøgifter transporteres med luft og vann til Arktis og trives godt i fettvev. Der tas de opp i dyr og kan føre til negative effekter. Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP) sammenstiller informasjon om nye og gamle miljøgifter i Arktis for å få undersøkt miljøstatusen og gi informasjonen videre til forskjellige arktiske forvaltningsorgan. Molekylstrukturen til de nye erstatningsstoffene, slik som flammehemmere som har erstattet PCB på noen områder, ligner de som ble brukt tidligere. Derfor prøver vi å finne ut hvor giftige de er og om de akkumuleres oppover i næringskjeden. Til dette trenger vi både undersøkelser i naturen og tester i laboratorier.

I FlammePlank og SosCon ser vi på forekomsten av nye flammehemmere i nærheten av byene på Svalbard, for å finne ut om det er lokale kilder til disse stoffene. Tangloppene som ble sanket i fjæra ved Longyearbyen er sendt til laboratoriet for analyse og i løpet av høsten vil vi vite hvor mye flammehemmere som finnes i dem. Nivåene i vann-, luft- og sedimentprøvene skal sammenlignes med prøver fra steder langt unna bebyggelse for å se på forskjellene mellom lokale og langtransporterte miljøgifter.

Pernilla Carlsson, Øystein Varpe, Anita Evenset. Niva, Unis, Akvaplan-niva.

Powered by Labrador CMS