Klønete svalbardpolitikk

Svalbardtraktaten gir selskaper fra de 44 statene som har signert den lik adgang til å drive virksomhet på øygruppen. Offisielt ønsker Norge alle velkommen. Reelt forsøker myndighetene å begrense adgangen, forståelig nok.

I statens verktøykasse finnes to virkemidler: Penger og naturvern skal forsvare den norske suvereniteten.

Flere milliarder

For fem år siden brukte staten 300 millioner kroner på å hindre at en privat eiendom på Svalbard ble kjøpt opp av utlendinger. For et par måneder siden la staten nær 700 millioner kroner på bordet for å sikre at en stor del av bygningsmassen i Longyearbyen forble på norske hender. Og over to milliarder kroner brukes på å slette sporene etter gruvevirksomheten i Svea og gjøre ressursene utilgjengelig for andre.

Samtidig blir større deler av Svalbard vernet. Da kulldriften i Svea ble nedlagt, var myndighetene raskt ute med å frede området for å hindre at noen senere kunne ta over. Offisielt var det omsorgen for ringsel og isbjørn som førte til vern. Nå er verneplaner for enda flere områder på trappene.

Det er selvsagt nødvendig å verne om den sårbare naturen på Svalbard. Og det er nødvendig å forsvare suvereniteten, særlig i en tid der vår svalbardpolitikk er under press. Det skyldes at ressurser og næringsmuligheter langt nord blir mer tilgjengelige og attraktive, sammenfallende med en spent sikkerhetspolitisk situasjon. Svalbards strategiske betydning er større enn noen gang.

Mangelfull verktøykasse

Da er det synd at myndighetenes verktøykasse er mangelfull og at svalbardpolitikken preges av brannslukking, fremfor langsiktig strategisk tenkning og god koordinering.

Et nytt eksempel på at myndighetene ikke alltid ser rekkevidden av egne beslutninger er i ferd med å komme til syne. Dersom Norge skal følge reglene for bergverksdrift på Svalbard, vil en rekke utvinningsretter for mineraler i nær fremtid kunne bli tilgjengelig for utenlandske selskaper. Det er en konsekvens av at Norge har satt kroken på døren for norsk kulldrift på Svalbard, der andre stater ønsker et fotfeste.

Stortinget vedtok i 2017 å avvikle Store Norskes hovedgruve i Svea/Lunckefjell. I februar i år ble det besluttet å stenge den gjenværende gruven, Gruve 7, så snart en ny energiforsyning for Longyearbyen er etablert. Det betyr at Store Norske om kort tid ikke lenger er et gruveselskap.

Og da oppstår problemet: Store Norske har nemlig 335 utmål (eksklusive utvinningsretter for mineraler). Utmål reguleres av Bergverksordningen for Svalbard, et folkerettslig forpliktende sidedokument til traktaten. Norge kan altså ikke ensidig endre dette regelverket.

Arbeidsplikt

For å opprettholde utmålene, krever Bergverksordningen at det er aktivitet på dem. Dersom denne arbeidsplikten ikke overholdes, skal utmålene falle i det fri og kan i prinsippet kreves av hvilket som helst selskap hjemmehørende i en av signatarstatene.

Store Norske har til nå kunnet holde på sine utmål med et minimum av arbeidsinnsats, fordi det er to situasjoner der Næringsdepartementet kan frita fra arbeidsplikten for en begrenset periode. Det ene vilkåret for fritak er dersom utenforliggende forhold gjør det umulig å arbeide på utmålene. Mange av dem ligger i verneområder hvor industriell aktivitet er forbudt, og dermed er det gitt dispensasjon gjentatte ganger.

Det andre vilkåret for tidsavgrenset dispensasjon er dersom utmålene utgjør en reserve for fremtidig gruvedrift. Også på dette grunnlaget har Store Norske jevnlig fått fornyet fritak fra arbeidsplikten, og har kunnet beholde utvinningsrettene.

Men om kort tid vil ikke statlige Store Norske lenger være et gruveselskap. Eieren har slått fast at den norske kullepoken på Svalbard er over. Dermed er grunnlaget for dispensasjon bortfalt og det er ikke til å komme forbi at mange utmål, flere av dem med betydelige kullressurser, skal falle i det fri og bli tilgjengelig for andre selskaper. Det er godt kjent at Russland og Kina ønsker et større fotavtrykk på Svalbard og følger nøye med.

Hemmelighold

En ny søknad fra Store Norske om fritak fra arbeidsplikten er nå til behandling hos myndighetene. Jeg har uten hell forsøkt å få innsyn i saken. Innsynsbegjæringen er avvist, under henvisning til at dette er taushetsbelagt informasjon. Avslaget er etter min mening ikke bare lovstridig. Det fremstår også som underlig, all den tid jeg uten problemer har fått innsyn i alle tilsvarende saker de siste ti årene. Næringsdepartementet har åpenbart oppdaget hvilken kattepine staten har satt seg selv i og skalker nå lukene, slik at minst mulig skal bli kjent.

Verken Næringsdepartementet eller Stortinget så nok for seg hvilken situasjon som ble skapt da kulldriften ble besluttet nedlagt i 2017. Vedtaket ble gjort i hui og hast, uten grundige analyser verken av de økonomiske eller politiske konsekvensene – eller hvordan nedleggelsen ville påvirke lokalsamfunnet i Longyearbyen.

Det er neppe premie for å gjette at den hodepinen som utmålene nå skaper vil bli løst med større og flere verneområder på Svalbard, slik at ingen skal kunne bli tildelt utvinningsretter. Dette er både effektivt og innenfor Svalbardtraktaten. Samtidig er hensikten nokså åpenbar. Den internasjonale kritikken mot Norge, der vi beskyldes for å krenke Svalbardtraktatens prinsipp om likebehandling, blir neppe svakere. Dette er klønete svalbardpolitikk.