Jordskjelv på Svalbard

Svalbard er seismisk aktiv. Dette er noe som mange av oss innbyggere på Svalbard har opplevd, både i mars 2016 (styrke 5,3) og februar 2008 (styrke 6,1). Begge disse skjelvene oppstod i Storfjorden, og ble merket i Longyearbyen. I tillegg til de relativt få jordskjelvene vi merker er det utallige mindre jordskjelv som er for små til å bli merket av mennesker. De kan likevel registreres av seismometrene i Ny Ålesund, Longyearbyen, Hornsund, Barentsburg, Hopen og på Bjørnøya.

Hvert jordskjelv genererer flere seismiske bølgetyper, som forplanter seg gjennom undergrunnen med forskjellige hastigheter. Seismologer kan oppdage disse bølgene ved hjelp av en rekke seismometre, og estimere plasseringen av jordskjelvet ved å knytte de forskjellige ankomsttidene til avstanden fra jordskjelvet. Jordskjelv skyldes deformasjoner i jordskorpa. Disse kan også observeres med geodetiske (GPS) stasjoner som måler bevegelser på millimeternivå. Et nettverk av slike stasjoner i deformasjonsområdet kan også avsløre aktive forkastningssoner og hjelpe oss med å forstå hva som skjer.

Mange jordskjelv grupperer seg langs spredningsryggen vest for Svalbard, i det området hvor Grønland og Svalbard beveger seg bort fra hverandre (Figur 1). Ved denne såkalte divergente plategrensen dannes det ny havbunnsskorpe, og jordskjelv kan forekomme opp til styrke 7.

På kartet i Figur 1 ser vi også mange relativt små jordskjelv (styrke mindre enn 4) i store områder av det Norske Barentshavet og på fastlandet, uten klare distribusjonsmønstre. Geologer/seismologer relaterer vanligvis disse til spenningsutløsning i bergartene etter landhevning i forbindelse med avsmelting av isbreene som trekker seg tilbake fra kontinentalsokkelen i Barentshavet og fra Fennoscandinavia. Men viktigst av alle hendelser i området er to jordskjelvgrupperinger som finner sted i Storfjorden og på Nordaustlandet. Klyngen av jordskjelv i Storfjorden er spesielt interessant i og med at begge jordskjelvene i 2008 og 2016 som ble merket i Longyearbyen, og et betydelig antall (få tusen) mindre etterskjelv, var lokalisert her. Det ser ut til å være en samlet SW-NE-trend i jordskjelvepisentre i Storfjorden, som ikke direkte samsvarer med de viktigste N-S-trendende forkastningssonene på Svalbard. Det å forstå betydningen av denne jordskjelvklyngen, og grupperingen sentrert på Nordaustlandet, er avgjørende for oss som bor på Svalbard og er sentralt for Epos-Norway-prosjektet med sitt overordnet mål om å øke miljøovervåkningskapasiteten i det Arktiske strøk.

Epos-Norway-prosjektet er knyttet til det europeiske Epos, eller European Plate Observatory System i sin helhet, et tverrfaglig prosjekt som fokuserer på å forstå jordens deformasjonsprosesser over geologisk tid og å relatere disse til geofarer. Dette er først og fremst knyttet til utviklingen av kostbar infrastruktur som kreves for å gi data til fremtidige forskningsprosjekter. Prosjektet fokuserer på å bedre forstå plategrensene der jordskjelv og vulkaner er mest vanlige, men også prosessene i platene, som tilfellet på Svalbard. Epos-Norway-prosjektet har blant annet som formål å forbedre overvåkingskapasiteten i det Norske Arktis. Dette vil bli oppnådd ved bruk av nye seismologiske og geodetiske stasjoner i nærheten av jordskjelvgrupperingene i Storfjorden og på Nordaustlandet.

De seismologiske stasjonene vil gjøre det mulig å oppdage mindre jordskjelv enn det som er mulig med eksisterende stasjoner, i tillegg vil jordskjelvene bli lokalisert med en høyere presisjon. Med de nye geodetiske stasjonene kan jordskorpebevegelser knyttet til tidligere og nåværende ismasseendringer avsløres. Stasjonene vil også gi oss mulighet til å måle om den økte seismiske aktiviteten kan kobles til aktive forkastningssoner. Samlokalisering av seismologiske og geodetiske stasjoner vil gi gjensidig nytte i søken etter forståelse av den økte jordskjelvaktiviteten.
Det første steget i Epos-Norway-prosjektet ble gjennomført i begynnelsen av september i år da en rekognoseringsekspedisjon ble organisert for å besøke potensielle installasjonssteder i skjærgården. Potensielle steder ble valgt ut fra de vitenskapelige målene, landingsmuligheter og miljørestriksjoner, og skal ideelt sett sammenstille med eksisterende infrastruktur. Hver av de ni områdene ble nøye undersøkt ved å evaluere grunnforhold og synlighet av horisont. Installasjonen av instrumentene er planlagt etter at de nødvendige tillatelser fra myndighetene er på plass og vil bli organisert sommeren 2018.

Epos-Norway prosjektteam:
Universitet i Bergen: Franck Andersen, Kuvvet Atakan, Lars Ottemöller, Jan Michálek
Unis: Marte Festøy, Fred S. Hansen, Kim Senger
Kartverket: Halfdan Kierulf, Trine Abrahamsen