I polarhistoriens skygge

I 1880 lyktes Adolf Erik Nordenskiöld med noe ingen hadde klart før: han fant en helt ny vei til Asia, og alle handelsmulighetene kontinentet kunne tilby.

Fotografi: av Nordenskiöld tatt i forbindelse med ekspedisjonen gjennom Nordøstpassasjen.
Publisert
Nordenskiöld reiste på mange ekspedisjoner i områdene rundt Svalbard. Den lengste reisen gikk gjennom Nordøstpassasjen.
Maleri med av Adolf Erik Nordenskiöld.

Denne gangen gikk ikke veien via Suezkanalen, men gjennom et av de hardeste klimaene som eksisterer på jorden: Nordøstpassasjen. Til tross for hans kamp gjennom frost, snø og iskalde farvann, og den vellykkede ankomsten ved Japans kyst, er Nordenskiöld likevel et navn som gir folk hevede øyenbryn.

Nordenskiöld levde i perioden 1832 til 1901, og gjennomførte en rekke ekspedisjoner som folk flest ikke har hørt om. Nordenskiöld var opprinnelig finsk, men flyttet senere til Sverige. I sin bok forteller han at han tidlig hadde en særskilt interesse for de ukjente polarområdene, og var tidlig i gang med å utforske. Nordenskiöld ledet flere forskningsekspedisjoner på Svalbard der han tidlig begynte med kartlegging og arktiske målinger.

Nordenskiöld var også en viktig bidragsyter til vern av naturområder. Han introduserte ideen om nasjonalparker til Europa i 1880. Han hadde observert at mennesker stadig kom i fare for å ødelegge naturen, og han ønsket å verne områder for å forhindre at de kom til mer skade. Industrialiseringen hadde ført til en økt velferd hos menneskene, men til hvilken pris? Nordenskiöld var redd for at den raske industrialiseringen ville gjøre områder ugjenkjennelige for de neste generasjonene. Særlig amerikanerne hentet inspirasjon fra Nordenskiölds ideer, da de selv ville verne sine områder.

Tanken bak ekspedisjonen gjennom Nordøstpassasjen var å etablere en ny handelsvei til Asia, særlig på vegne av Sverige. Skipet hans forlot Tromsø i 1878 og reisen tok to år. Nordenskiöld ledet et mannskap på 30 personer og klarte å navigere seg fra Tromsø til Japan, gjennom den ukjente Nordøstpassasjen. Ekspedisjonen til Nordenskiöld var en suksess, men det betyr ikke at den var uten utfordringer. Allerede to måneder etter utfarten fra Tromsø ble skipet hans, Vega, fanget i pakkisen. I denne perioden var Nordenskiöld og hans mannskap isolert i isødet. Den nærmeste bosetningen var russiske Anadyr, 965 kilometer unna. Mannskapet var ikke trent for å reise over slike avstander til fots, og manglet utstyret som hadde vært nødvendig for en slik tur.

Dermed ble de værende der de var. Nordenskiöld og mannskapet hans benyttet tiden til forskning. De stiftet også bekjentskap med en lokal, tidligere ukjent, sibirsk befolkning. Først ni måneder senere, da forholdene ble bedre, kunne de endelig fortsette ekspedisjonen som da ble gjennomført uten store problemer. Hvorfor stopper historien til Nordenskiöld her, og hvorfor har ikke han fått like stor plass i polarhistorien som de norske polarheltene?

Svenske bragder angår ikke oss

Hva er det som skal til for å bli en polarhelt? Navnene de fleste vil nevne i en slik sammenheng er velkjente: Fritjof Nansen og Roald Amundsen. Man tenker gjerne tilbake og forundrer seg over hvordan disse mennene klarte å overleve de prøvelsene og utfordringene naturen kastet mot dem, gang på gang. I tillegg står både Nansen og Amundsen for noe helt spesielt: de var først, og ikke minst, de representerte Norge. De er skrevet inn i historien som legender, helter. Kan dette samtidig ha kastet en skygge over tidligere ekspedisjoner?

På begynnelsen av 1900-tallet hadde de fleste verdensdelene blitt kartlagt, og det var et intenst jag etter å være den som fikk fylle ut de siste bitene av verdenskartet. I 1905 fikk Norge selvstendighet fra Sverige, og nasjonal prestisje var unektelig i fokus. Da var det spesielt viktig for Norge, som en selvstendig nasjon, å markere seg på verdenskartet. I lys av dette er det forståelig at både Nansen og Amundsen har fått stor plass i historien. Til tross for at Norge var i union med Sverige under Nordenskiölds oppdagelse og ekspedisjon, oppfyller han kanskje ikke de nasjonalromantiske kriteriene til en ekte polarhelt. Løsrivelsen fra Sverige innbar også en løsrivelse fra svenske bragder.

Det kan også tenkes at det er mangelen på dramatikk som har gjort at Nordenskiölds ekspedisjon har havnet i skyggen av andre polarhelter. Polarekspedisjonene var et yndet tema blant journalister. Historiene solgte godt, og folk flest hadde stor interesse av å høre om polarheltenes strabasiøse ferder. Det skal sies at de ekspedisjonene som fanget mest oppmerksomhet, var de som inneholdt langt mer drama enn Nordenskiölds ferd gjennom Nordøstpassasjen. Dramatikk og spenning engasjerte lesere. Dramatikk og spenning solgte aviser. For å understreke dette kan man trekke frem Roald Amundsens ekspedisjon til Sørpolen – en ekspedisjon fengende titulert «Kappløpet om Sørpolen». Historien inneholdt både jaget etter å være første mann på et uoppdaget punkt, konkurranse mellom nasjoner, helter og martyrer.

Selv om navnet Nordenskiöld kanskje ikke umiddelbart vekker assosiasjoner til bragder, heltestatus og pioneroppdagelser, er navnet likevel ikke svunnet helt hen i glemselens mørke. På Svalbard, hvor hans polarekspertise virkelig tok form, lever det i beste velgående. Mange av Longyearbyens innbyggere bestiger til stadighet Nordenskiöldfjellet. Faktisk bærer en hel tiendedel av Spitsbergen hans navn, men det er kanskje Svalbards best bevarte trebygning som beskriver hans status i den norske polarhistorien: Nordenskiölds forskningsstasjon bærer i dag nemlig navnet «Svenskehuset». Og svensk historie angår da ikke oss?

Polarhistorien er ikke bare norsk, den er internasjonal. Ved å favorisere våre egne bragder og helter, vil hullene etter andre nasjoners oppdagelser skape et skjørt og ustabilt grunnlag, både i forskningen og dagliglivet. Derfor er det viktig å fylle disse hullene, slik at ingen står i fare for å falle ned i en skjult bresprekk.

Powered by Labrador CMS