Hva sier rød jaktstatistikk om svalbardrypenes tilstand?

Samtidig som forskernes tellinger viser flere ryper, feller jegerne færre fugl.

Rypeforskernes statistikker stemmer ikke overens med jaktuttaket over tid, skriver artikkelforfatterne.
Publisert

Jakt på fjellryper har en lang tradisjon på Svalbard. Den startet nok med overvintringsfangsten på 1800-tallet, mens i dag jaktes ryper av mange fastboende, noen tilreisende og et fåtalls fangstmenn. Først i 1997 ble det innført jaktrapportering og året etter startet frivillig innlevering av en vinge fra hver felte fugl i regi av Sysselmannen. Jaktrapportene og vingene gir to typer viktig informasjon om rypene: 1. Antall felte ryper per år og 2. andel ungfugl i bestanden som bestemmes fra de innleverte vingene.

Hva viser jaktstatistikken?
Nylig publiserte vi en analyse av denne jaktstatistikken fra 1997 til 2015. Resultatene fra analysen gjorde oss bekymret for om det går bra med svalbardrypene. Grunnen til bekymringen er at jaktstatistikken frem til og med 2015 (se figur B) viser en nedgang i antall skutte ryper siden jaktrapporteringen startet i 1997. Vi ser også en nedadgående trend i andel ungfugl jaktet (se figur C). Tilsier dette at også svalbardrypa bør plasseres på rødlistene slik som fjellrypa på fastlandet?

Hva viser overvåkingen?
Norsk Polarinstitutt har siden 2000 årlig drevet vitenskapelig overvåking av svalbardrypene. Den gir robuste estimater på tetthet av rypestegger om våren i Adventdalen og Sassendalen. Dette gjøres ved at vi besøker om lag 130 faste punkter i terrenget tre ganger i løpet av april. Ut fra antall registrerte stegger og hver steggs avstand fra observasjonspunktet kan vi beregne tettheten av territorielle stegger, den bestanden som går til hekking. Disse estimatene viser at bestanden var forholdsvis stabil med liten variasjon mellom år (1 til 3 stegg per kvadratkilometer) i perioden fra 2000 fram til 2013. Så kom våren 2014, hvor vi estimerte en rekordhøy tetthet av stegger – faktisk nesten en dobling i forhold til tidligere tettheter (se figur A).

Vi forventet at en slik økning skulle gi et stort jaktuttak samme høst. Jakten resulterte overraskende nok ikke til noe spesielt høyt uttak. Antall skutte ryper høsten 2014 samsvarte derimot med den generelle negative trenden i jaktuttaket de siste tiårene. Likeledes viste vingeprøvene at andelen ungfugl skutt høsten 2014 også samsvarte med den generelle negative trenden.

Overvåkingen av stegg etter rekordåret 2014 viste at vårbestanden fortsatt er betydelig høyere enn for perioden 2000 til 2013. Det er altså en betydelig uoverensstemmelse mellom vårtakseringene og jaktstatistikken. Til tross for at det var en betydelig økning i jaktuttaket høsten 2015 var ikke dette stort nok til å endre den negative signifikante trenden i jaktuttak over tid (se figur B).

Hva skyldes uoverensstemmelsen?
Det er flere ulike forhold knyttet til både våre overvåkingsmetoder og jegerens jaktatferd som kan bidra til at resultatene spriker. En svakhet med overvåkingen er at den kun gir data for voksne stegger som hevder territorium og dermed bare en indikasjon på hekkebestandens størrelse. Jaktstatistikken derimot inkluderer alle aldre og begge kjønn – reproduserende stegg og høner, kyllinger som har overlevd sommeren samt ikke-reproduserende voksenfugl dvs. både stegg og høner som ikke har hekket. Bestander med god kyllingproduksjon og/eller med et overskudd av voksenfugl kan høstes uten at det får negative konsekvenser for bestanden.

Uoverensstemmelsen mellom overvåkningsestimatene og jaktstatistikken reiser noen kritiske spørsmål. Hva om den nedadgående trenden i jaktuttaket skyldes en nedgang i kyllingproduksjon eller voksen overskuddsfugl som vi ikke fanger opp i overvåkingen? Og hvorfor går andelen ungfugl som jaktes ned? Er det faktiske bestandsnedganger vi ser gjennom jaktstatistikken, eller kan det være forhold ved jakten som har endret seg siden jaktrapporteringen startet på 1990-tallet?

Vi heller til oppfatningen om at uoverensstemmelsen mellom jaktdataene og overvåkingen kan skyldes en endring i jegernes måte å jakte på over tid. Hvis en langvarig nedgang i kyllingproduksjon og/eller voksen overskuddsfugl som jaktstatistikken indikerer hadde vært reell, ville den også fått konsekvenser for tettheten av territoriell stegg om våren.

Da blir spørsmålet om jegerne og deres jaktinnsats har endret seg siden jaktrapporteringen ble innført i 1997? Jakter jegerne mer forsiktig i dag, for eksempel ved at de unngår å skyte ut hele kull? På fastlandet har det skjedd store endringer i rypejakten både i forhold til kvoter og holdninger som gjør at høstingen skjer langt mer forsiktig enn tidligere. Kanskje har dette påvirket praksis hos jegerne på Svalbard også?

Det er altså mange foreløpig ubesvarte spørsmål når det gjelder forståelsen av Svalbardrypas bestandsvariasjoner og jaktens rolle i denne sammenhengen.

Det er nå behov for å sette et nytt fokus på hva jaktstatistikken reflekterer og kanskje bør jegerne selv være med på å finne svarene.

Eva Fuglei og Åshild Ønvik Pedersen, Norsk Polarinstitutt. Eeva Soininen, UiT – Norges arktiske universitet.

Powered by Labrador CMS