Første telling av hvithvalbestanden på Svalbard gav overraskende lavt tall

Etter at alle analyser var ferdigstilt endte vi opp med et overraskende lavt tall for denne bestanden på 549 (usikkerhet 436-723). Måten denne tellingen ble utført på baserer seg i stor grad på informasjon vi har fra satellittsporing av hvithval på Svalbard. I motsetning til andre hvithvalbestander svømmer hvithvalene på Svalbard ekstremt nær kysten og oppholder seg mye av tiden foran brefronter hvor de finner mat. I den senere tid har sporingsresultater i tillegg vist oss at hvithvalene i de store fjordene på vestsiden av Spitsbergen nå ofte finnes ute i fjordene langt fra land hvor de da oppholder seg i Atlanterhavsvann og antakelig beiter på fisk i disse vannmassene.

Vi bestemte oss for å fly hele kystlinjen av stort sett alle store og små øyer på Svalbard (røde linjer på kartet). Dette utgjorde en distanse på 4.965 kilometer. I tillegg fløy vi også transekter ute i fjordene i Kongsfjorden, Krossfjorden, Forlandssundet, Isfjorden, Van Mijenfjorden, van Keulenfjorden og Hornsund (se gule linjer i figuren). Dette tilsvarte en distanse på 1.481 kilometer. I tilfelle det skulle være hvithval lengre ute fra kystlinjen utenom fjordområdene, la vi inn en rekke transekter på 12,5 kilometer vinkelrett ut fra kystlinjen med jevne mellomrom (grønne linjer i kartet) langs hele øygruppen. Sporingsdata har vist at 99,6 prosent av alle posisjonene vi har samlet inn finnes innenfor en slik distanse fra land. Disse siste transektene utgjorde ytterligere 535 kilometer. I løpet av de i underkant av 7.000 kilometer med flytransekter ble det observert hvithval 22 ganger (svarte sirkler på kartet) og totalt ble det talt 265 individer. Det ble ikke sett hval hverken i transektene i fjordene på vestsiden av Spitsbergen eller de transektene som ble flydd vinkelrett fra kysten og ut i havet. Nå er det slik at ikke alle hvithvalene oppholder seg på overflaten slik at de kan bli observert og talt til enhver tid. Derfor bruker vi informasjon om dykkeatferd fra hvithval fra Svalbard-bestanden for å korrigere for dette, og slike data viser at de er i overflaten litt under 50 prosent av tiden. Dette varierer noe avhengig av om de er ved brefronter og spiser eller om de vandrer langs kysten mellom områder med brefronter. Vi hadde derfor ulike korrigeringsfaktorer i forhold til i hvilke habitater som ble undersøkt, samt at vi også hadde ulike deteksjonsdyp i forhold til hvor god sikt det var i sjøen i de ulike undersøkte områdene.

Design og utførelse av denne tellingen er helt etter læreboka, anses for å være svært vellykket, og tallenes tale er klar og viser da et bestandstall på 549 individer (usikkerhet 436-723). Så da er det store spørsmålet: tror vi på dette? Svaret er vel et ubetinget «tja». Hvithvalen er den vanligst observerte hvalarten på Svalbard, noe som i noen grad skyldes at de er lette å få øye på, og at de ofte finnes i Isfjorden og Adventfjorden om sommeren, og at de vandrer raskt over store avstander.

Fangsting av hvithval startet tidlig i det 17nde århundre av russiske fangstfolk og fra 1866 også av nordmenn. Fangsten sluttet på 1960-tallet da det ikke lenger var økonomisk drivverdig, og hvalene ble deretter fredet. Det er beregnet at rundt 15.000 dyr var tatt av de norske fangstfolkene. Når vi begynte å instrumentere hvithval på Svalbard i 1995 startet vi opp med base i Svea fordi vi hadde hørt at hvithval trakk nordover forbi Svea om sommeren etter at isen gikk. Sporing viste at dyrene vi merket der ofte dro ut fjorden og så sørover for så å komme forbi Svea flere ganger utover sommeren og dermed gi et inntrykk av en sommervandring forbi her og nordover. Samme ser vi i Isfjordområdet, inklusive Adventfjorden hvor hvalene ofte observeres, og dette gjør at man lett kan få et feil bilde av antall dyr da det er samme individene som kommer forbi gang etter gang. Selv om vi har hørt enkeltpersoner hevde at de har sett «minst tusen» hvithval i en og samme flokk har vi ingen dokumenterte tilfeller av slike flokker. I Norsk Polarinstitutts’ Marine Pattedyrdatabase hvor vi får inn observasjoner blant annet fra turistbåter, forskningsskip og lokale folk har vi fått inn 463 observasjoner av hvithval i perioden 2002-2018. Største observasjon er på 220 individer (levert inn av oss) og 28 ganger observasjoner på mellom 100-220 individer. De fleste observasjonene er på under 10 individer og de aller fleste er gjort i kystnære områder langs vestkysten av Spitsbergen. Ellers kan nevnes at vi vet lite om flokkdynamikken til denne hvalarten. Dyr merket på samme sted fra samme flokk sprer seg gjerne i mindre grupper mange 100 kilometer fra hverandre og møtes igjen med uregelmessige mellomrom, slik at størrelsen på gruppene kan variere fra noen få til flere hundre uten at vi forstår årsakene til denne sosiale dynamikken.

Det finnes flere momenter med en slik telling som kan gjøre at antallet hval i virkeligheten er større enn det vi har beregnet. Vi flyr jo ikke hele døgnet rundt, men har pauser om natta og enkelte dager med dårlige flyforhold, slik at hval kan flytte seg fra områder vi ikke har dekket og inn i områder vi er ferdige med og dermed unngå å bli registrert. Dette kan naturligvis også virke andre veien med at dyr svømmer fra området vi har dekket og inn i områder vi skal dekke slik at de blir talt to ganger. Men selv om vi skulle ha misset hele 50 prosent av hvalene i området vi dekket (noe vi langt fra tror vi har) ville antallet for hele bestanden likevel vært overraskende lavt. Brune kalver som ligger stille på overflaten i grumsete vann vil i tillegg være lette å overse, noe som kan gjøre at disse blir underestimert. Vi vet heller ikke noe om bestandsavgrensinger i forhold til våre naboland. På Øst-Grønland er det ingen hvithvalbestand, men de er vanlige i områdene rundt Franz Josef Land. Om disse russiske hvithvalene og artsfrendene på Svalbard utgjør en og samme bestand vet vi ingenting om. Men hvis dette er tilfelle, slik det er for isbjørn og hvalross, vil det være nokså vilkårlig hvor stor andel av denne potensielle fellesbestanden som til enhver tid er i Svalbardområdet og totalbestanden vil da kunne være betydelig større. Genetiske prøver av hvithval fra Franz Josef Land vil kunne gi svar på dette. Det er verd å merke seg i denne sammenhengen at ingen av hvithvalene vi har merket på Svalbard har svømt inn i russiske områder.

Så det er mye som tyder på at hvithvalbestanden på Svalbard er en av de minste i Arktis. Kanskje for hard beskatning i tidlige tider har ført til at det tar lang tid før bestanden tar seg opp igjen? Kalver sees regelmessig, og ble observert ved to anledninger i denne tellingen. Et urovekkende moment i forhold til hvithval på Svalbard er at de har ekstremt høye verdier av mange forurensningsstoffer; i mange tilfeller høyere enn hos isbjørn selv om hvithvalene spiser lavere i næringskjeden. Nivåene er så høye at de blant annet kan redusere immunforsvaret noe som igjen kan føre til økt dødelighet hos for eksempel kalver, uten at vi har konkrete data på dette. Uansett bør man være konservative i forhold til å utsette en slik bestand for unødvendige påkjenninger. Nå er jo det meste man kan gjøre allerede gjort for denne bestanden i og med at den er totalfredet for jakting og det er forbudt ifølge Svalbardloven å forstyrre disse dyrene. I forhold til marine støy og marin trafikk så oppsøker jo hvithvalene helt frivillig de mest trafikkerte områdene på Svalbard (Adventfjorden og Kongsfjorden) slik at de neppe oppfatter disse områdene som særlig skremmende. Det er i tillegg lite fiskeri med garn som foregår på Svalbard, men man bør kanskje ikke la røyegarn stå ute ubevoktet i områder hvor det finnes hvithval med kalver. Så veien videre for oss bør være å fortest mulig få avklart bestandsforhold i forhold til hvithval fra nærliggende russiske områder, og deretter foreta en ny telling i nær fremtid for å kartlegge denne bestanden nøyere.

Bilde 1. Kart som viser hvor flygningene ble foretatt (rød linje langs kysten, gule linjer er transekter ute i fjordene og grønne fra land og utover). Svarte sirkler viser hvor hvithval ble observert (noe overlappende sirkler på steder hvor grupper ble observert i nærheten av hverandre) og stjerne er på steder hvor kalver ble observert.

Bilde 2. Hval med satellittsender. Data fra disse var essensielt for planlegging av flytellingen både med hensyn til hvor vi skulle fly og for å lage en korreksjonsfaktor som tar hensyn til dykkeatferden til dyrene.

Av: Jade Vacquie-Garcia, Christian Lydersen, Tiago A. Marques, Magnus Andersen og Kit M. Kovacs

Norsk Polarinstitutt, CREEM (Scottish Ocean Institute) og Universitetet i Lisboa