«Det er et samhold som er pussig»

Det er alltid noe som pågår i Longyearbyen; nye fjes og mange nye bygg, men det som er det største sceneskiftet nå, er fraværet av mørket, og de to gangene jeg har vært her, som artist in residence, så har det vært mørkt, svært mørkt, og i ett av dokumentene for å søke hit, via Norsk PEN, blir den som søker spurt om hun/han tåler å være i mørket i 24 timer i døgnet, og de gangene jeg har vært her i mørketiden, så merker jeg etter flere måneder et savn etter lyset, og idet jeg har tatt flyet hjem til Oslo, og bort fra mørket, så var det helt ekstraordinært å se lyset over Svartisen; denne gangen kom jeg den andre veien etter en omvei til Tromsø for å vise fram passet og koronatesten, men det å komme flyende inn over Svalbard med lyset flommende over de karrige og hvite fjelltoppene, over et arktiske landskap; nakent uten annet enn dette barske og umenneskelige rekkene av spisse fjell, med sikkert flere søkende og sultne isbjørner, men det var vakkert og ømt på en barsk måte; ømt i sin nakenhet, og ømt fordi det er så langt nord at vi som elsker vinter blir varm om hjerte, ikke for å gå på ski, men for å se på kulden og for å glane på alt det som er ubeboelig; dette er vilt og bare reservert for isbjørnene.

Å gå ned gågata i Longyearbyen, og å spasere forbi Coop, posten, biblioteket, Rabalder, sykehuset og barnehagen, og forbi rullebrettanlegget, som er underlig ettersom det ofte er vinter her, men det er jo gjort for de som elsker rullebrett; lyset skinner ned mot UNIS, som om det er noe å finne der, ikke ved enden av en regnbue, men ved å følge lyset bort til UNIS, så står lærdommen for døra; og der er den største skatten, akkurat som den italienske forfatteren Umberto Eco sa om sine 30 000 bøker, og da om alle de han ikke hadde lest, for det skinner jo av bøker; bare det å åpne «Den Guddommelige komedien» av den italienske forfatteren Dante er en usedvanlig åpenbaring, eller lyden av regnet, som også skinner, som den amerikanske forfatteren William Faulkner skrev om i sin dobbeltroman Ville palmer, og i den delen som heter «Den gamle», beskriver han lyden av regnvann som blir delt av bilhjulene som lyden av «revnet silke» det er en skinnende metafor, og den lyser som lyset i solregn.

I den bratte bakken opp til Sukkertoppen er snøen reservert, som om den holder noe tilbake, som om den vet at vinteren er i sin vorde, og snøfangerne står faste som gamle rustne værhaner som nå peker bort fra vinteren, og bort fra snøras all den tid det er en stund til vinteren; og det er jo det egenrådige med Svalbard, og ved det å ligge så langt mot nord; at alt peker mot vinteren og med den kommende vinteren så det kommende mørke, men nå er det ikke mørkt, det er lyset som er dominerende, og Longyearbyen bader i lyset, og det er bare å tenke på Edvard Munch og hans store serie «Solen» sett og opplevd på Kragerø i juni 1904, og finnes nå på det nye Munchmuseet og fast på en av veggene i Aulaen.

Bare det å gå til det nye Coop, og det nye Nordpolet, og på veien dit, det er en vakker grå grusvei; forbi Kroa, forbi Svalbar, forbi baren KG, og forbi Lompensentret, og det lyser fra den tørre grusveien, som for en gangs skyld ikke er glatt, og for en gammel krok som elsker vinteren, er det vanskelig, men brodder hjelper; til og med grøftene virker innbydende med sine håndstore sandsteiner med lysende kvarts; grusen, og de grå større steinene i grøften, er som deler av Svalbards anatomi, og uten snø og en isende vind fra Nordpolen så blir det en annen verden.

Det er sommer på fastlandet, men på Svalbard er det april og det er april uten blomster, busker og trær, og uten mørket og med vikende snø så er Longyearbyen veldig blottet, og det som ser ut som gress, og som nettopp har dukket opp etter at snøen forsvant; er som en stor og sjabby parykk; noen har påstått at gresset på fastlandet er det beste gresset i verden; uten å kunne vitenskapelig begrunne det, men begrunner det med klima, mye utmarksbeite og det frodige i det karrige; mye kulde og mye regn; samt de artene som vikingene brakte med seg for ikke å glemme munkene som plantet mange ulike arter; bare det å fly over kongeriket på vei nordover er fint å se på alle fasongene på de ny-sådde jordene; alle virker å være litt uryddige; ingen er rene kvadrater eller rektangler; de er improviserte uryddige og det er grøden som teller ikke utseende fra oven, og det er trapesformen det er mest av.

Sommeren i Longyearbyen er en sommer uten hestehov og svaiende løvetenner; som om det som lyser gult er forbudt, og så glemmer vi alt det gule i sollyset, eller som virker å være gult, men som ikke er gult, siden en professor i fysikk var overbevisende på Abels tårn i P2 da han mente at solen egentlig var grønn, men sett fra jorden, og Munch, virker den å lyse av mye gult, og det røde huset til lokalstyret i Longyearbyen skinner i en voldsom rødfarge som om det er Bjørnar Moxnes som sitter der inne; partiet Rødt har sine aner fra studentpartiet AKP; det eneste landet hvor AKP har makten er i Tyrkia og lederen er ikke en sann demokrat; men en despot, men heldigvis er det langt til Tyrkia.

Jeg glaner opp mot kirken og ser at de flagger, og det norske flagget passer til Longyearbyens lys, og en gang jeg gikk meg helt bort i Longyearbyen, etter en fuktig fest, og kom til svømmehallen; det var i mørketiden og så snudde jeg meg rundt og jeg fikk øye på kirken; tror den ble pusset opp, for det var lys på kranene, og da visste jeg hvor jeg var og jeg visste hvordan jeg skulle komme meg hjem til hybelen min på Blåmyra; det må også sies at jeg har en elendig stedsans, men jeg kom meg hjem uten å møte en stor og sulten isbjørn.

Gressbakken rundt kirken er vissent etter en lang og snørik vinter; det er to krefter som sloss mot hverandre her; det er mørket og lyset og her vinner mørket på grunn av Svalbards plassering ytterst i verden på 78 grader nord, og det må rett og slett være vidunderlig når lyset kommer tilbake, for det må jo være denne stridbare kampen som drar folk hit, samt det å få en jobb og det å jobbe sammen med hyggelige medarbeidere, for det er en egen stemning i Longyearbyen, ettersom de vet at de er utsatt i mørket, av isbjørner, av isvinden fra Nordpolen, og denne utsattheten av å være sårbar, gjør noe med det å bo, og å jobbe i Longyearbyen, for det er et samhold som er pussig; så få mennesker som klamrer seg til det helt umulige å være her oppe; og som sloss for å overleve, mot alle odds; dette er isbjørnland og Coop, posten, Rabalder, biblioteket og UNIS er fremmedelementer her og samtidig forteller at de som bor og jobber her ikke gir seg og vil ikke bli satt i en parentes av de barske forholdene og da er det lyset som løfter opp håpet om å holdet ut i flere mørke vintere.

Dagen etter er det overskyet og skyene danner et mildt grått lys og restene av snøen ligger som store laken eller som tykke dyner på fjellsidene og snøen er svært hvit, som om det er den polare snøen er renere enn den som faller på fastlandet, på det glisne jordet ved sykehuset og et stykke fra gjestehuset til UNIS, beiter tre lokale reinsdyr; de er svært hårete og lave; disse hadde små gevir, og det grå lyset kler den blafrende pelsen, som den polare brisen napper i; og på et annet jorde så var det overraksende nok ærfugler, på Svalbard, hvem hadde trodd det.

Om kvelden fortsetter det grå lyset; det er midnattssol; liksom lyset skal ta igjen etter all mørketiden, som om den nekter å gå ned og de som bor her forteller at de sliter med å sove, liksom de er så preget av mørketiden og lyset blir for skarpt, alt det som ble skapt i Longyearbyen da byen var en gruveby, ble skapt dypt inne i fjellet, selvfølgelig opplyst av kraftige lamper, men nå er det ikke arbeidet i mørket som er byens motor, det er alt det som skjer rundt i den konsentrerte Longyearbyen, og med subsidiene fra fastlandet, og med moralsk støtte fra alle vennene i NATO som vil at Svalbard skal være en hard voll mot Russland og vise ryggen til Kina; som om Svalbard overlever ved å være en utpost mot det russiske despotiet, og det kinesiske; derfor er Longyearbyen håpet i en hard verden, om at en type vennlighet skal vinne over alt det som despotene lar ligge i mørket, for der er lyset avslått, ikke på grunn av geografien, men på grunnen av despotens selvdyrkning og de vil leve uten kritikk; despotene er omringet av nikkedukker, ettersom de drømmer selv om å få sine egne nikkedukker.