Skjebnetid

Lokalsamfunnet vårt har vært på pinebenken i lang tid. Store Norske varslet om krisen i selskapet i fjor høst og har måtte gå til flere oppsigelser siden selskapets søknad om kriselån fra staten ble overlevert 16. januar.

Det er ikke å ta i for hardt å si at vi er i en skjebnetid. Nå nærmer det seg en avklaring, trolig får vi i løpet av de nærmeste dagene vite hvordan regjeringen vil møte krisen på Svalbard.

Når avklaringen nå kommer, vil det vise seg hva Store Norske og lokalstyret har klart å oppnå av gjennomslag. Uansett hva departementet velger å foreslå for Stortinget, er det på det rene at innsatsen fra lokalsamfunnet har vært formidabel.

Store Norske har presentert grundige analyser og de forretningsmessige mulighetene ved virksomheten sin. De ansatte i selskapet har snudd seg rundt, og lagt skulderen til i en vanskelig tid. Store Norske har vist at det mulig å arbeide mer effektivt i framtida, og dermed klare å drive forretningsmessig forsvarlig selv med lavere kullpris. Samtidig har Store Norske vært tydelig på at det fortsatt må hardt arbeid til å redde selskapet, og at antall ansatte kommer til å være langt lavere enn før. Store Norske har også lagt ned stor innsats i dialog med departementet og banken, for å finne en løsning som er akseptabel for alle parter. Men spenningen holdes oppe til siste minutt. Situasjonen for selskapet fortsatt er svært alvorlig, og som styrelederen sa like før påske: «Styret vurderer fortløpende om det er forsvarlig å holde driften i gang.»

Oppgaven for oss i Longyearbyen lokalstyre har vært å kjempe for lokalsamfunnet vårt. Vi har nå i flere måneder arbeidet for å få alle de aktørene som er sentrale i saken til å forstå at å sikre Store Norske, også handler om å sikre Longyearbyen-samfunnet og den norske tilstedeværelsen på Svalbard. Industri er her som i andre samfunn en nødvendig bærebjelke. Et bortfall vil uten tvil bety en snarlig reduksjon i øvrig verdiskaping og tjenestetilbud, vi frykter også høyere kostnader for befolkningen for infrastruktur da det er illusorisk å tro at forskning/utdanning og reiseliv kan bære infrastrukturkostnadene på vår øy alene. Det er ikke bare svært uheldig for oss som bor her, men vil påføre den norske tilstedeværelsen på Svalbard et tilbakeslag.

Derfor har jeg de siste månedene brukt det meste av min tid i dialog med beslutningstakere, støttespillere og meningsmotstandere i Oslo.  Når Stortinget til slutt tar en avgjørelse, skal ingen kunne komme etterpå og si at de ikke visste hva som lå på bordet. Vi har vært ærlige, tydelige og pågående i våre mange møter i hovedstaden. Vi har vist potensialet og vi har utviklet et samfunn Norge kan og bør si ja til for fremtiden i Arktis, både med hensyn til bærekraft, grønn industri og i et teknologi- og kunnskapsutviklingsperspektiv
I dette arbeidet har det vært viktig å få fram at Svalbard er inne i en skjebnetid, ikke bare i forhold til krisen i Store Norske. Arktis er i endring på mange måter. Geopolitikken har forandret seg mye bare det siste året, samtidig som klimaendring og teknologiutvikling gir nye muligheter i vår del av verden.

Det har vært viktig å få fram at perspektivene dermed går lenger enn å redde kulldriften alene. Perspektivet er å få storsamfunnet til å ville framtidsrettet næringsutvikling på Svalbard slik bla Arbeiderpartiet har lagt til rette for gjennom nordområdepolitikken og bygging av lokale byggeklosser.

Slik sett har krisen i Store Norske kanskje vært en øyeåpner og mulighetsskaper. For ofte er det slik at det først er når det virkelig brenner, at man kan få ordentlig fokus på å ta vare på verdier og tenke framover.

Om regjeringen velger å bruke denne anledningen til at Store Norske kan legge grunnlag for framtidsrettet næringsutvikling, eller om fokuset blir mer kortsiktig mot å sikre kulldriften i en periode gjenstår å se. Uansett løsning så er det helt avgjørende at vi i Longyearbyen nå får en tydelig og fremoverlent beslutning på plass.

Som jeg har sagt utallige ganger: Den innsats næringsliv, reiseliv, forskning/utdanning, lokalstyret og -samfunnet samt industrien har lagt ned for fremtiden her nord gjør at vi kan velge hva vi vil med Svalbard og valget bør være et ja til fremtiden, for oss, for Norge og for Arktis.