Slik kan Kina feste grepet på Svalbard

Kina definerer seg som en «nær-arktisk» stat, er observatør i Arktisk råd og har ambisjoner i nordområdene. Utfordringen for Kina er manglende kystlinje i nord. Men det er et sted i Arktis hvor Kina kan få fotfeste på landjorden. Det er Svalbard, gjennom Svalbardtraktaten.

For fem år siden ønsket kinesiske interesser å kjøpe den største private eiendommen på Svalbard. Et område på størrelse med Bærum kommune. Staten forsto hva som var i ferd med å skje, og kjøpte området. Nylig protesterte kinesiske myndigheter for første gang mot Norges praktisering av traktaten. PST advarer om at kinesisk etterretning samler informasjon om Svalbard. Det drar seg til nå.

Kina bygger fotfeste
Kina arbeider med å utvide det økonomiske fotfestet i Europa. Pandemien har svekket næringslivet, og kinesiske interesser forsøker å skaffe seg makt gjennom oppkjøp. Europeiske regjeringer er urolige for den sikkerhetsrisikoen som dette utgjør, og EU innfører nå regler som skal hindre såkalte uønskede FDIs (Foreign Direct Investments).

Denne utviklingen er relevant for Svalbard. Antallet nordmenn har gått ned de siste ti årene, mens tallet på utenlandske borgere er økt med nesten 60 prosent siden 2010. Det norske fotavtrykket i denne strategisk følsomme delen av Norge er svekket. Næringslivet er i krise også der, og Svalbardsamfunnet er i knestående. Det er også den største bedriften.

Hurtigruten Svalbard AS hadde nærmere 200 ansatte før pandemien. I år har markedet vært borte.

Morselskapet Hurtigruten Group er i enda større krise. Konsernet har over 13 milliarder kroner i gjeld, negativ egenkapital og et marked som bunnen har falt ut av. I tillegg har selskapet påført seg selv den største omdømmekatastrofen i norsk næringsliv på lang tid.

Exit fra Hurtigruten?
Hurtigruten eies i hovedsak av det Londonbaserte oppkjøpsfondet TDR Capital, som kjøpte selskapet i 2014. Gjennomsnittlig investeringshorisont for et slikt fond er fem til syv år. Tiden for en exit burde altså nærme seg.

Når selskapet også mistet halve trafikkgrunnlaget langs kysten i siste anbudsrunde og pandemien har undergravd det forgjeldede selskapet ytterligere, vil ingen bli forbauset om TDR Capital velger å selge seg ut.

I dag er det nesten bare kineserne som kjøper høns i regnvær. I tilfellet Hurtigruten ser de hva som kan følge med på kjøpet. Ikke bare en flåte moderne skip og en unik posisjon langs norskekysten. De vil også som ved et trylleslag kontrollere Svalbards største bedrift og krumtappen i Norges satsing på Svalbard, reiseliv, sammen med en stor del av eiendomsmassen i Longyearbyen.

Dette blir selvsagt en spekulasjon, men Kina vil ved et slik grep ha en unik plattform for sine arktiske ambisjoner.

Og de har allerede en fot inne. Tre av hurtigruteskipene er leaset av kinesiske leasingselskaper, og i dag er det krevende for Hurtigruten å betale regningene.

Et annet selskap som befant seg i en lignende situasjon nylig er Norwegian. En stor del av flyflåten var leaset i Kina. Norwegians kamp for å overleve endte med at den kinesiske staten nå er nest største aksjonær.

Silkeveien til Svalbard
Svalbardtraktaten sikrer selskaper fra alle 44 stater som har signert den, like rettigheter på øygruppen.

Dersom norske myndigheter skulle forsøke å hindre utenlandske selskaper å investere på Svalbard, ville det være i strid med traktaten. Myndighetens verktøy for å regulere uønsket virksomhet på Svalbard har vært miljølovgivningen. Gjennom å etablere verneområder hindres både utenlandsk og norsk næringsvirksomhet effektivt.

Men silkeveien til næringsvirksomhet på Svalbard, eierskap, er det vanskeligere å stenge. I en tid hvor Svalbards strategiske betydning og den internasjonale interessen øker, blir nasjonal kontroll av sentrale næringsaktører viktig.

Det tidligere kullselskapet Store Norske var en garantist for slik kontroll. Etter at myndighetene vingeklippet selskapet, har gode svar på Svalbards mange utfordringer manglet.

Finansiell beredskap
Hva kan så myndighetene gjøre? Er det mulig å komme rundt Svalbardtraktaten for å sikre nasjonale interesser? Svaret er ja. Og den åpenbare løsningen er å sørge for å vinne en eventuell budkrig.
En vei til å sikre det norske fotavtrykket og nasjonal kontroll av kritiske virksomheter går gjennom bedriftenes egenkapital.

Dette kan oppnås på minst to måter. Den ene er å benytte det virkemiddelet man allerede har på Svalbard, det statlige selskapet Store Norske. Et annet alternativ er et investeringsfond for Svalbard. Traktaten er ikke til hinder for at myndighetene velger å sikre norske bedrifter finansielt, så lenge rammevilkårene lokalt på Svalbard er de samme for alle.

Uansett løsning, må norske myndigheter stå klar til å tre inn finansielt. For å unngå undergraving av Norges suverenitet på Svalbard, må norske myndigheter hindre fremmede staters politisk motiverte kjøp av bedrifter.

Per Arne Totland