Framtid for Store Norske

Finnes den? Ingenting varer evig, heller ikke gruveselskap. Men man kan i hvert fall ikke kalle Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS en døgnflue. 100 år i 2016. Det er en svært respektabel alder for et norsk foretak uansett bransje, selv om det er rene ungdommen sammenlignet med kjente gruveselskap som Kongsberg Sølvverk og Røros Kobberverk, som begge passerte 300 år med god margin.

Verdens nordligste gruveselskap

Men nå ser det mørkt ut. Hva skal gruveselskapet Store Norske gjøre nå? Kullprisen er falt så lavt at de ikke klarer å tjene penger. Forvalte eiendommene sine? Bygge og drive kaianlegg på Hotellneset? Forskningsleir i Svea? Hvor mange arbeidsplasser snakker vi om da? Ikke mange. Og ikke minst, hva skal Longyearbyens innbyggere gjøre nå som selskapet har redusert fra 400 til 100 ansatte og underleverandørene ikke lenger har jobb?

Det er tøffe tider, og det letes med lys og lykte etter nye, lønnsomme bein å stå på, nye langsiktige og stabile arbeidsoppgaver. I Longyearbyen, og ikke minst i gruveselskapet. Et selskap med bøttevis med arktisk kompetanse i verdensklasse og selvsagt især i gruvedrift. Verdens nordligste gruveselskap! I løpet av 99 år bygde selskapet et velfungerende samfunn med alle fasiliteter og tilbud. Samfunnsoppgavene og andre aktiviteter er i tur og orden skilt ut i egne selskap og organisasjoner, for eksempel Spitsbergen Travel og lokalstyrets Bydrift. Gruvekompetansen, kjernen og hjertet, er der fortsatt, men forvitrer nå og forsvinner. Og den beholdes ikke ved å drive eiendomsforvaltning eller havneadministrasjon.

Fortsatt håp

Finnes det håp for fortsatt gruvedrift? Javisst, kullprisen kan stige igjen. Kull er fortsatt den viktigste globale energibæreren og vil være det i flere tiår. Kvalitetskull som Store Norske sitt er og vil være etterspurt. Men akkurat nå er det lavkonjunktur og det vil ta tid før etterspørselen og prisen øker. Dessuten blåser ikke den politiske vinden kullets vei for tida.

Finnes andre muligheter? Javisst! Store Norske fant svært spennende gullførende soner på vestkysten, som ble testet med kjerneboring i 2010. Geologene vurderer at sannsynligheten er stor for at det finnes en eller flere drivverdige gullforekomster der. Men som i all annen gruvesammenheng må de letes fram og kartlegges før det er mulig å beregne størrelse, gullinnhold og drivbarhet. Gullsonen ligner geologisk på malmen til Kittila Mine i Nord-Finland, Europas største gullgruve. Den drives med 410 ansatte, med god lønnsomhet, og har en beregnet levetid på minst 30-40 år. En stabil og velkommen hjørnestein i Kittilä kommune i Nord-Finland.

Holdningsendring nødvendig

Det er kanskje på høy tid å ta fram igjen data og kunnskapen fra disse undersøkelsene? Store Norske eier rettighetene og utmålene. Svalbardtraktatens bergverksordning angir arbeidsplikt, det betyr at det må gjøres undersøkelser på utmålene i de nærmeste årene, ellers mister selskapet rettighetene. Miljømyndighetene har strittet imot og ansett videre undersøkelser for uønsket. Til tross for at de interessante områdene ligger godt utenom alle verneområder, og til tross for de sterke insentivene og rettighetene bergverksordningen gir.

Men, uten en politisk holdningsendring, en åpning for og et ønske om å se på disse mulighetene, er det nærmest utenkelig at noen vil bruke penger på videre undersøkelser. Da forsvinner også denne muligheten for videre, framtidig, stabil og langvarig gruveaktivitet for Store Norske.

Det er på tide å løfte denne muligheten opp på bordet igjen og se nøye og seriøst på den, fra alle vinkler. En reell mulighet som fortjener å bli vurdert for hva det er: en mulighet for stabil, langsiktig, stor og god norsk aktivitet på Svalbard, som også viderefører Store Norskes unike, arktiske kompetanse. Og kanskje gullet til og med kan brukes i villmarksturismen?