Langreist paradoks

Kunder og besøkende på Svalbard kan kjøpe brus produsert og tappet i Sør-Afrika. Den er sikkert helt grei, men det hele blir umusikalsk når vi snakker «bærekraft» og «nesten Nordpolen». Det er ikke til å unngå at varer fra alle verdenshjørner er representert i et internasjonalt samfunn, og vi vet at det meste må importeres. Vi vet også at det er mange begrensninger og naturlige hindere for lokal produksjon, men der det er mulig bør det satses lokalt.

Sist uke skrev vi om Benjamin Vidmar som dyrker sine egne grønnsaker i en kjeller oppe i Nybyen. Vidmar som til daglig er kokk ved et spisested, har drevet med urter og grønnsaker i lenge. Nå vil han utvide. For noen uker siden fikk selskapet hans, Polar Permaculture, 150.000 kroner i tilskudd fra Svalbards miljøvernfond for å bygge utendørs drivhus. Det beste er at driften skal være tvers igjennom økologisk, og med god hjelp fra 13.000 importerte meitemarker skal matavfall omgjøres til dyrkbar jord. Det er selvsagt mange svakheter med en nettundersøkelse, men hittil har samtlige som har deltatt svart at de vil betale mer for longyearbyenvekster. Likevel, forutsatt at prisforskjellene ikke blir altfor store og at smak og kvalitet er bra, er det sannsynlig at det ligger en god porsjon sannhet i det. For forbrukerne blir stadig mer villige til å betale litt mer for økologisk mat og kortreiste spesialiteter. Sunt er det også.

Grunnleggende bør myndighetene, både de lokale og sentrale, være positive til kortreiste initiativ

Men regelverket kan spenne bein for mange drømmer. I fjor sommer ble det meningsløse forbudet mot produksjon av alkoholholdig drikke på Svalbard fjernet. Meningsløs fordi forbudet hørte til fortiden. Det har i sin tur gitt åpning for et bryggeri som snart er klar til å sette sin første ladning med øl. Med på lasset med ølmerkene kommer lokalt vann, som i sin tur kan bli servert til rein, røye, torsk, rype, gjess og kval fra Svalbard.

Bevisstheten begynner å bli høy, både blant de reisende og inne på de lokale kjøkkenene, og det er gledelig at satsingen på kortreist mat nå ser ut til å skje systematisk på øygruppa.For det sier noe om at vi mener alvor med bærekraftbegrepet.

Grunnleggende bør myndighetene, både de lokale og sentrale, være positive til kortreiste initiativ. Så får vi leve med at de fleste matvarene kommer hit etter å ha blitt fraktet langt og lengre enn langt. Ingenting stygt om wienersnitzelen, men det er neppe den og cola du drømmer om når du bestiller billetten oppover.