Longyearbyen etter Korona

Jeg har vært i lokalpolitikken i 11 år og som lokalpolitiker har jeg måtte sette meg inn i statlige, overordna føringer for samfunnet vi bor i. Rammene for utviklingen av Longyearbyen ligger i Stortingsmeldingen 2015-2016 og understøttes av Regjeringens Nærings- og innovasjonsstrategi for Svalbard (2019). Vi kan like det eller ikke, men dette har Stortinget besluttet - og følgelig bygger de sine beslutninger på målsetninger som;

• En konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten.

• Bevaring av ro og stabilitet i området og områdets særegne villmarksnatur.

• Opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.

• Befolkningsvekst gir press på infrastruktur og tjenestetilbudet, og det er derfor ikke et mål om at befolkningen skal vokse ytterligere.

• Det er naturlig at ny næringsaktivitet på Svalbard skjer innenfor næringer som drar nytte av Svalbards særegne natur eller beliggenhet. Videre skal næringsutvikling og ny aktivitet på Svalbard skje innenfor miljøregelverket og miljømålene som gjelder for Svalbard.

• Vurdere om flere lover og regler som gjelder på fastlandet bør gjøres gjeldende på Svalbard for å sikre et seriøst og velfungerende arbeidsliv.

Noen retninger kan vi lokalt stake ut, men hovedretningen ligger der. Så skal vi som bor her likevel aldri slutte å påvirke sentrale myndigheter i saker og momenter i byen vår som vi mener trenger en endret kurs.

Svalbard og Longyearbyen er definitivt “annerledes samfunnet” - særlig når det kommer til lover og regler. For her gjelder ikke nødvendigvis de samme lover og regler som på fastlandet. I disse dager er arbeidslivsrettigheter et særdeles representativt tema knyttet til dette. For nå så vi det tydeligere enn noensinne - at vi er mange som bor og jobber her, men at vi har ulike arbeidsforhold og ulike rettigheter når krisen rammer.

Bergverksbyen Longyearbyen omstilles sakte, men sikkert i en grønnere retning. Vi ser myndighetene stramme inn miljøregelverk og begrepet “totalbelastning” har fått en større betydning. Man jobber intenst for å skape ren energi i byen vår. Og FNs bærekraftsmål skal legges i bunn for Longyearbyen Lokalstyres virksomhet og utviklingen av byen. Målet er at hele byen adapterer disse. En dreining fra lineær- til sirkulærøkonomi er også en målsetning som er på trappene, noe som Longyearbyen definitivt kan og bør være en foregangs by for. - Så vi beveger oss definitivt i en grønnere retning - dét er en framtidsutsikt! - Og der har vi også «Rett Plass Rett Form». Et supert, framtidsretta foregangsprosjekt der gjenbruk av materialer, som uansett er fraktet opp hit, og som har gjort en nytte et sted, kan nyttiggjøres til noe helt annet. Eller kanskje til det samme - bare et annet sted. Personlig liker jeg, i tillegg til det grønne i prosjektet, aspektet med Svalbardhistorie og identitet i materiale og bygg. Det blir litt som å være på besøk i Londonhusene i Ny-Ålesund, og tenke at - wow - engang sto disse der borte - og det bodde folk i husan, som dreiv med nå helt anna.

Dagens forbrukssamfunn kan ikke fortsette inn i evigheten. Det er ikke bærekraftig. Vi må reparere, gjenbruke, dele og akseptere “godt nok” og det å ikke alltid ha det nyeste. Å til enhver tid søke vekst, mer, større og bedre er heller ikke bærekraftig. Og hvor ellers, enn her - på Svalbard, bør vi være proaktive og gå foran? Slik sett må vi også sikre at det er mulig å gjenbruke bygninger og materialer uten at regelverk og forskrifter vanskeliggjør dette. Akkurat det er noe lokalpolitikere må pushe på. Og den utfordringen tar vi!

Svalbardsamfunnet har endret seg med endret befolkningssammensetning, endret næringsstruktur og også et endret klima og en endret verden. Jeg er langt på vei enig med deg Ingvild i at siste Stortingsmelding ikke hadde “føre-var prinsippet” godt nok lagt til grunn, men ble en “hastemelding”, som man nå må moderere med ulike tiltak. Ingvild skriver at “Svalbard er styrt fra fastlandet, og av og til blir denne avstanden for stor” - og det stemmer nok på mange måter. Det er likevel ikke slik at man fra lokalt hold ikke har adressert de kjente utfordringene mange peker på i utallige møter med myndighetene og våre egne partifeller. Kanskje er den største lærdommen jeg har etter mange år i politikken i byen vår at - uansett hva vi sier - så blir det registrert. Likevel er det ikke nødvendigvis noe som det blir gjort noe med umiddelbart, det kan ta mange år, og kanskje skjer det ingenting… Med mindre vi ser det vi ser nå. Når Korona virkeliggjør at man er helt nødt til å ta tak i vanskelige, og kanskje ubehagelige, saker i Svalbardsamfunnet fordi sakene blir så synlig og rammer så mange.

Jeg har ikke fasitsvaret på hvordan samfunnet oppnår mer fellesskap, hvordan vi får/har et næringsliv som opererer i harmoni med naturen og miljøet på kloden, men jeg ser at LPO arkitekter, og flere andre bedrifter, går foran og leder vei mot en grønnere framtid. Det er meget bra. Og jeg håper og ønsker lokalpolitikken skal kunne legge til rette med en form for gulrot slik at flere andre følger etter. Når det gjelder fellesskap og samhold så er det en utfordring alle innbyggere må ta ansvar for.

Så hva skal Longyearbyens framtid bli etter Korona? I allefall grønnere. Også vil man nok i særdeleshet ta debatten knyttet til arbeidsrettigheter - for det er et stort spørsmål. Større enn man kanskje tenker ved første øyekast. Jeg tror som deg, Ingvild, at samarbeid og felles prosjekter gir mer eierskap og lokal forankring - selv om noen bor her i 15 år og noen i 2 år. Altså burde framtidens Longyearbyen ha flere felles prosjekter. Dugnad. Felles mål. Nå skal vi bære med oss et pågangsmot til å også komme oss gjennom denne krisen. Også velger jeg å tro at med felles steg, mål og innsats, skal vi klare å oppnå et sterkere fellesskap.

Elise Strømseng

Leder, Svalbard Arbeiderparti