Det aldri konstante klimaet

Lederen i Svalbardposten den 2. juni og de for tiden opp i 12 grader C uvanlig høye og langvarige Longyearbyen-lufttemperaturer innbyr til å se på klimaet over tid. Uten å gå tilbake mange millioner av år i tid, de yngste 12 000 år siden den siste kaldtid («istid»), ja endog de siste årtier, vitner om at bildet av «stabilt» klima er en fiksjon.

Vår tids klimaskifte

I europeisk sektor, i annen halvpart av 1800-tallet, begynte en sakte oppvarming. Mot slutten av 1800-tallet hadde Kara-havet mistet sitt rykte blant Hammerfest-fangstfolk som en is-kjeller. Den dag i dag huskes 1930-tallets varme somre i Nord-Norge. De kalde 1960- og til dels 1970-åra ble tolket som første innledning til en ny kaldtid. Ut fra historiske varme epoker, periodisk på grovt regnet 10 000 til 15 000 år, skulle en ny istid «være på tide». Det er i dag akseptert at industrielle svovelpartikler, reflektorer for solar stråling, forårsaket temperaturfallet.

Den generelle atmosfæriske og påkoblete oseaniske sirkulasjon erfarer i Europa i nåtiden en meridional forskyvning mot høyere breddegrader. Nord for Alpene etableres et gradvis mediterrant klima. De subtropiske høytrykkceller påvirker været lengre mot nord. Lavtrykkene som på 1960-1970-tallet passerte mellom Nordkapp og Bjørnøya (vinterstid) går nå hyppig over eller nordenfor Svalbard mot øst. Tunger av varmluft med vinterregn slikker hyppigere over Svalbard.

Tilfeldig valgte glimt fra historien

Ødetiden i Norge fra midten av 1300-tallet kan tilskrives klimatisk forverring som de fra tidligere marginale gårder først er blitt ofre for. I England kunne ikke lengre dyrkes vin. De norrøne busetninger på Sørvest-Grønland er blitt isolert av is. Dårlig ernæring over store deler av Europa og epidemier («svartedauen») kan sees i sammenheng med klimaet. Den påfølgende «Lille istiden» har vært forkjedete episoder av ekstremt skadevær. Økonomisk nedgang, sosial uro, sult og forklaring i syndig livsførsel eller «heksene» som redskap for djevelen preget epoken på 500 år.

Oldtidens Roma har hentet sitt korn fra Karthago, i nåtida før tørrt til å dyrke det. Tsjadsjøen i Afrika var langt større enn i nåtid og et fiskevann. Den greske Mycæne-kulturen falt sammen for minst 3200 år siden, mest sannsynlig fordi polarfront-jetstream hadde endret sin posisjon og Mycæne kom i regnskygge av fjell. Utviklingen av jordbruket for 12 000 år siden i det i dag tyrkisk-syrisk-irakske området, den bibelske Edens hage og syndfloden samt Fimbulvinteren har klimatisk bakgrunn. Liknende gjelder alle verdensdeler.

Det svingende klima

Fra ca. 10 000 til 2 000 år før nåtid har det i perioder og i gjennomsnitt trolig globalt vært varmere enn i dag, noe bevarte stammer etter skoger på Hardangervidda vitner om. Variabiliteten i klimaet er en følge av meget kompliserte samspill ved omsetningen av energi innenfor det jordiske system. Den innkommende solenergi (som ikke er konstant) flyter gjennom det jordiske system (som slett ikke er konstant, kfr. «glasshusgasser», vulkansk «aske», endring av jordas albedo, endring i fordampning og nedbørregimer…) og emitteres igjen som terrestrisk (infrarød) stråling ut i det interplanetariske rom. Om isen på den Arktiske osean forsvinner absorberes hittil reflektert solar stråling i sjøvannet og varme utveksles mellom flytende vann og atmosfære umiddelbart.

Klimaet er å oppfatte som svingninger i flyten av energi, der tregheten av varme (kulde) over årtusener (landis) og århundrer (dyphav), årstids- og døgnvariasjoner modulerer forløpet. Luft- og havstrømmer transporterer varme på den roterende jordkloden. Treghetskraft (Coriolis) gjør seg gjeldende. Det finnes trolig flere mulige grunntilstander for husholdningen med energi. Tilstandene kan, påvist i geologiske tidsrom, skifte abrupt. Omslag i klimaregimet kan forklare historisk inntrufne hendelser med massedøden av former for liv og påfølgende nye utviklinger.

For å få oversikt over klimaets aktuelle forløp er fra år 1900 innført 30 års «normalperioder» for lufttemperatur og nedbørsum. Mengden av enkelte øyeblikkelige måleverdier utgjør en fordeling der de mest ekstreme utslag er de minst sannsynlige. Varmen på Svalbard i disse dager er en ekstrem hendelse som isolert sett ikke sier noe om et klimaskifte. Først når det sjeldne blir det tiltagende hyppige, avtegner seg et skifte. Det viser seg ved å sammenligne 30-års-periodene innbyrdes. I de nye «normal-temperaturer» det refereres til fra 2021 til 2050 er bakt inn oppvarmingen fra 1991 til 2020. En nå normal månedstemperatur hadde vært «varmere enn normalt» etter den tidligere referansen som gjaldt 1961 til 1990.