Klimaoppvarmingen gir lokale kontraster i bestandsutvikling hos svalbardrein

Svalbardreinen er den største planteeteren i tundraøkosystemet på Svalbard. Siden flere av de viktige faktorene for bestandsutvikling, som for eksempel predasjon, sykdom og parasitter, i praksis er fraværende, spiller vær og klima en større rolle her enn hos andre underarter av villrein. På slutten av 1970-tallet startet biologer med årlige tellinger i flere av reinens kjerneområder. I dag finnes det derfor lange og gode tidsserier på bestandsstruktur (alder og kjønn) og antall dyr i delbestandene (www.mosj.no; www.coat.no). Sammen med lokale værdata fra automatiske meteorologiske stasjoner gir slik informasjon unike muligheter til å undersøke effektene av klimaendringene på reinsdyrbestander i leveområder med ulike værforhold og naturgitte betingelser.

Klimaskifte

Temperaturøkningene har akselerert siden overvåkningen av svalbardreinen startet for fire tiår siden (1978/79). I løpet av denne perioden har reinen opplevd et klimaskifte til mildere, mer regnfulle vintre med hyppig isdekte beiter. Matplantene kapsles ofte inn helt eller delvis av et panser av is, som derved begrenser fôrtilgangen og gir økt dødelighet og redusert reproduksjon. Siden slutten av 1990-tallet har milde og regnfulle vintre - med låste beiteområder - blitt ‘normen’ snarere enn unntaket. I dagens klima oppstår isingsproblemer mer eller mindre hver vinter i enkelte områder, men varmeepisodene og regnværet kan også være så kraftige at snøen faktisk smelter bort fra beiterabbene. Under fortsatt klimaoppvarming, med store endringer i permafrost og snødekke, er det derfor usikkert hvordan beiteforholdene vil endre seg i framtida. Men én ting er sikkert: isinga er svalbardreinens verste fiende, og spesielt når den oppstår i kombinasjon med høy tetthet av dyr, det vil si når konkurransen om knappe vinterfôrressurser er størst.

I takt med de mildere vintrene har også reinen opplevd en betydelig sommeroppvarming. Varmere somre gir økt planteproduksjon og mer tilgjengelig biomasse av de små, kortvokste arktiske plantene. Sommeroppvarmingen gir derfor en endring i plantevekstsesongen og landskapets ‘grønnhet’. Variasjon i julitemperatur i rom og tid er ofte en god indikator på planteproduksjon og brukes for å avgrense de arktiske bioklimatiske sonene (se www.sios-svalbard.org/SESS_Issue2). Endringer i gjennomsnittstemperatur i juli på Svalbard indikerer at svalbardtundraen nylig har blitt forskjøvet en hel bioklimatisk undersone i overvåkingsområdene for reinsdyr rundt Longyearbyen dvs. at vekstforholdene her er mer tilsvarende de som finnes i de sørligste delene av Svalbard. I tillegg har vintersesongen blitt betraktelig kortere; våren starter mye tidligere enn før, og snøen kommer senere om høsten. Den snøfrie delen av året utvides, noe som gir en betraktelig lengre ‘god’ beitesesong for svalbardreinen og andre plantespisere (f.eks. gjess og svalbardrype) på tundraen.

Fordobling

Etter at Svalbard ble oppdaget på slutten av 1500-tallet ble svalbardreinen jaktet hardt – nesten til utryddelse. I 1925 var bestandsanslagene så lave at underarten ble fredet, som den første av pattedyrene på Svalbard. Tidlig på 1980 taller ble totalbestander antatt å være rundt 11 000 individer. Nylig er det anslått, basert på omfattende tellinger over hele øygruppa, at det finnes om lag 22 000 reinsdyr. Doblingen signaliserer en positiv bestandsutvikling i mange områder, trolig gjennom en kombinasjon av fortsatt rekolonisering etter tidligere tiders jakt og økt plantevekst og dermed bæreevne for Svalbardtundraen.

Norsk Polarinstitutt sin årlige overvåking antyder imidlertid at bestandstrendene varierer lokalt. I to av de intensivt overvåkede bestandene – Brøggerhalvøya og Adventdalen – viser bestandene svært ulike trender. Etter re-introduksjonen av 15 reinsdyr i 1978 til Brøggerhalvøya, vokste bestanden raskt opp til 360 individer i 1993. Året etter krasjet bestanden, og det ble kun funnet om lag 80 rein under tellingene. Krasjet kom trolig på grunn av en kombinasjon av kraftig regn og ising tidlig på vinteren, overbeite og veldig høye bestandstettheter, dvs. sterk konkurranse om matressursene. Som en følge av dette vandret også noen dyr ut til nærliggende, isolerte halvøyer, trolig over isen, og i dag er det etablert flere bestander på rundt 150-250 dyr på slike små halvøyer ved Kongsfjorden og i Forlandssundet. På Brøggerhalvøya har det vært, stabile lave tettheter siden årtusenskiftet (rundt 100 dyr). I sterk kontrast til denne utviklingen har bestanden i Adventdalen tredoblet seg siden tellingene startet i 1979 (457 reinsdyr), med et rekordhøyt antall i 2018 (1701 reinsdyr). Hvordan er dette mulig?

Vær, klima og motsatte bestandstrender

Vinterregn og isingsepisoder fører til at delbestandene ofte samvarierer i form av dødelighet, reproduksjon og bestandsvekst fra år til år. Likevel finner vi at det samme type klimafaktorer bidrar til sprikende bestandstrender. Forklaringen ligger i noen små, men viktige forskjeller i vær, klima og økologiske responser hos reinsdyrene. For det første har økningen i årlig mengde vinterregn vært betraktelig større ved den meteorologiske stasjonen i Ny-Ålesund (Brøggerhalvøya) enn ved Svalbard lufthavn (Adventdalen), noe som har medført en sterkere forverring av vinterbeiteforholdene. For det andre har økningen i sommertemperatur ved Svalbard lufthavn vært større enn i Ny-Ålesund. Siden regnfulle vintre har en negativ effekt på bestandsstørrelsen, og varme somre har en positiv effekt gjennom økt plantevekst, vil netto påvirkning på bestanden bestemmes av styrken på de ulike klimaeffektene. Studien vår viste at de lokale forskjellene i klimaendring bidrar til å forklare de sprikende bestandstrendene mellom kyst og innland. Den positive oppvarmingseffekten om sommeren overkjørte den negative oppvarmingseffekten om vinteren i Adventdalen, mens det motsatte ser ut til å være tilfelle på Brøggerhalvøya. Dermed får vi lokale bestander med ulik utvikling – noe som understreker viktighet av å drive langtidsovervåking av klimautsatt dyreliv.

Av Åshild Ønvik Pedersen, Mathilde Le Moullec, Bart Peeters og Brage Bremset Hansen

Les mer:

Hansen, B. B., O. Pedersen, B. Peeters, M. Le Moullec, S. D. Albon, I. Herfindal, B. E. Sæther, V. Grotan, and R. Aanes. 2019. Spatial heterogeneity in climate change effects decouples the long-term dynamics of wild reindeer populations in the high Arctic. Global Change Biology 25:3656-3668.

Se også statusrapporten om Svalbardrein 2019 som er utgitt med støtte av SMF; https://brage.npolar.no/npolar-xmlui/handle/11250/2629207