Noe håp for sjøisen i vinter?

Denne vinteren er uvanlig varm på Svalbard, og vi kan stå overfor den største svikt i sjøisdannelse på Vest-Spitsbergen noensinne.

Forskere og studenter ved Unis sjekker månedlig hydrografi og planktonutviklinga i den dype delen (~280m) av Isfjorden – Karlkronasdjupet (stasjon 48, KKD, Fig. 1). Utviklingen fra i fjor høst til nå er deprimerende hvis du lengter etter avkjøling av sjøen og på sikt sjøis (Fig. 2). Sjøen fryser først når temperaturen går ned til -1,6 til -1,9 °C, avhengig av saltinnholdet.

I midten av februar ble det i hele vannsøylen fra overflaten til bunnen målt nær +2 °C i Karlkronasdjupet, så noe avkjøling har nå funnet sted (fig. 2). Men fortsatt i desember og januar var det veldig varmt, med opp til +5 °C i desember. Til sammenligning ble sjøtemperaturer mellom 0 og -1 °C målt i mai og delvis i juni 2015 (fig. 2). Selv i den ellers kalde Billefjorden ble det målt plussgrader i desember (0,6 °C), men heldigvis ble disse redusert til -1 °C i midten av januar. I Tempelfjorden, en annen fjordarm som delvis fryser om vinteren, ble det bare observert sjøis de siste 600-1000 m foran brefronten den 19. februar i år. Imidlertid har sjøtemperaturen nærmet seg frysepunktet i denne fjorden, men vi vil trenge kaldt og stille vær over en lengre periode her før vi kan vurdere å krysse Tempelfjorden på sjøis denne vinteren.

Når den første hinna av sjøis er dannet kreves det minimum ti dager med rolig vær og temperaturer under -10 C for at sjøisen skal bli omtrent 30 cm tykk så fremt det ikke fins noen isolerende snø på toppen.

Russisk samarbeid

I samarbeid med Murmansk Marine Biological Institute (MMBI), som har en liten marinbiologisk stasjon i Barentsburg, foretar Unis hydrografi og planktonundersøkelser i Isfjorden gjennom hele året (vår, sommer, høst og vinter). Dette felles norsk-russiske prosjektet er kalt IMOS (Isfjorden Marine Observatory System), og er finansiert av Forskningsrådet for tre år (frem til 2018), men målet er å etablere en langsiktig dataserie fra Isfjorden som ikke bare dekker årlige variasjoner, men også sesongvariasjoner.

Trenger lange tidsserier

I Arktis mangler vi slike lange tidsserier, som er så avgjørende for å kunne overvåke klimaendringene. Longyearbyen og Barentsburg, med sine permanente bosetninger, kan enkelt vedlikeholde slike tidsserier med relativt lave kostnader. Hvis Unis også klarer å etablere en elektronisk «værstasjon» i sjøen, så vi kunne planlegge vår prøvetakning til når forandringer sees.

Unis har inne en søknad hos Svalbard Miljøvernfond om en slik «online værstasjon i sjøen». Hvis vi får det finansiert, vil det være et svært viktig verktøy ikke bare for oss forskere og studenter, men også alle som er interessert i å følge utviklingen i temperatur, saltholdighet, strøm og tidevann, samt når algeoppblomstringen kommer.

Alvorlige konsekvenser for ringsel

Sjøisen er i dag i stor grad fraværende på vestkysten i Spitsbergen. Selv Van Mijenfjorden, som normalt er ansett som en «sikker» fjord med mye sjøis, er fortsatt stort sett åpent vann.

Hvis de relativt høye lufttemperaturene fortsetter, vil et rekordlavt sjøis-minimum være et faktum i 2016. Det siste minimum var i 2014. Hvordan dette vil påvirke fjordenes økosystemer, spesielt for de primær- og sekundær produsentene (dvs. mindre plankton-organismer som utgjør fundamentet for høyere trofiske nivåer som fisk, sjøfugl og sjøpattedyr) er lite kjent, men dette vil Unis overvåke. Ringsel, som er avhengig av sjøisen for å føde og fostre opp ungene sine, vet vi fra tidligere studier foretatt av Norsk Polarinstitutt vil bli påvirket svært negativt på grunn av manglende sjøis. Sein frysning fører også til lite snø på isen og dermed få gjemmesteder for kvitungene.

Forfatterne: Janne Søreide, Ragnheid Skogseth, Ylva Ericsson, Maja Hatlebakk (Unis) og Denis Moiseev (Murmansk Marine Biological Institute)