Til minne om pappa

Museumsbestyrer, lokalstyreleder, lærer, alpinist og ektemann Kjell Mork. Og pappaen vår, eller paps som han pleide å signere julegavene med. En julaften gikk han hele dagen og øste oss opp ved å snakke om årets julegave, den var så stor at den ikke ville få plass under treet, og skulle jeg løfte den måtte jeg nok ha hjelp av storebror Even. Det viste seg å være en snøskuffe til å måke oppkjørselen med.

Pappa var kanskje ikke den mest lekne pappaen, men han var flink til å aktivisere oss barna. Morsomme utflukter med pappa kunne være å rydde i naustet, eller min favoritt: organisere bøkene på skolebiblioteket. Som ung var pappa en god alpinist, og Even engasjerte seg fort i idretten. Senere viet han utdannelsen og arbeidet sitt til helse og liv ved å bli lege. Huset vårt i Vei 224 var fylt med bøker. Hver eneste flate og vegg var dekket, vi hadde til og med et rom man ikke lenger kunne gå inn i, bokstablene hadde tatt over. Nå er utdannelsen min og jobben min i bøkenes verden. Pappa lærte oss at det er lov å være lidenskapelig opptatt av ting, og at man kan dyrke sine interesser og være akkurat så sær man bare vil: folk vil som regel like deg likevel.

Alle visdomsordene vi fikk. Motorsyklister på veien kommer sjelden alene. Når månen er et komma, er den kommende, maurtuer vender alltid mot sør. Du må aldri fylle et cognacglass helt opp. Skal du vinne i tipping, må du tippe system.

«Nå ble det stille», sa legen da pappa hadde tatt sitt siste åndedrag. Jeg tror ikke han visste hvor mye sant det var i det. Den dagen pappa døde, regnet det, og det regnet og blåste opp i dagevis. Men under bisettelsen skinte sola. Etterpå la snøen seg tett. Pappa prøvde alltid å overbevise oss om at han hadde gode kontakter lenger oppe. Jeg tvilte på det da, nå begynner jeg å lure.

En stor takk til alle som har gitt oss oppmerksomhet i denne vanskelige tiden. Alle som har tatt kontakt, alle blomster sendt hjem og blomsterhavet som møtte oss i kirken, alle pengegaver som er blitt gitt. En særskilt takk til de som reiste ned til oss og var sammen med oss på denne dagen, og til Hallvard og de andre som talte i minnesamværet. En varm klem til «gamlegutta» til pappa som var med og bar kisten. Vi tar urnen med oss hjem til Longyearbyen om ikke så lenge.

Eirik skald d.a.a.y har skrevet sine siste ord, det gikk sanning i det han skrev i fjor, at han skrev sin siste bolk.

Men hva pappa skulle med all isbjørnbæsjen, det tror jeg vi holder for oss selv en stund til.

På vegne av familien
«Favorittdatteren»
(-«eg ha berre ein», pleide han å legge til)
Kristin Mork
Drammen