Kings Bay

Mandag er det 50 år siden eksplosjonsulykken i Østre Sentralfelt i Kings Bay-gruvene. Eksplosjonen som drepte 21 mann, og begravde elleve av dem for evig og alltid 300 meter under bakkenivå. At ulykken markeres i Ny-Ålesund med kongen til stede, viser at de mange sårene etter den er i ferd med å leges. Eksplosjonen er i dag kjent som Kings Bay-ulykken, til tross for at det skjedde en hel serie eksplosjonsulykker i de farlige kullgruvene. I løpet av de få årene driften var i gang etter andre verdenskrig, omkom 64 mann i eksplosjonsulykker og 12 i andre arbeidsulykker. At 1962-ulykken også fikk politiske konsekvenser, blant annet at Gerhardsen-regjeringen måtte gå, skyldtes at driften i de statsdrevne kullgruvene i Ny-Ålesund var ute av kontroll. Ulykkestallene lå himmelhøyt over Store Norske-gruvene, men også sammenlignet med kullgruver i resten av verden. Kings Bay-gruvene hørte til verdens farligste gruver. Intet mindre.

Etter som årene er gått har eksplosjonsulykken 5. november 1962, klokken kvart på elleve om kvelden, antatt mytiske dimensjoner. Årsaken er at ingen kom til bunns i den. I dagene etter eksplosjonen ble avgjørelser tatt som gjorde videre etterforskning umulig. At strømmen ble frakoblet og alt av pumper og vifter stanset, var det endelige punktum. Metangass var i alle år et problem i Kings Bay, som i alle kullgruver. Ugrei kullforekomst med forkastninger og vanskelige driftsforhold førte til at det dannet seg lommer av gass, som vanskelig lot seg ventilere bort. I desember 1948 omkom 14 mann i en eksplosjon. I januar 1952 ni mann. 14 måneder senere smalt det igjen, og 19 mann omkom. Eksplosjonen i mars 1953 var nære på å ta knekken på Kings Bay. Det ble stilt en rekke krav til selskapet, samt at hele gruveanlegget ble modernisert.

I tiden fra den skjebnesvangre novemberkvelden i 1962 fram til august 1963 gikk det politiske Norge gjennom en krise som ennå, 50 år etter, fortsetter å merke mennesker.

3. desember 1962 fikk Industrikomiteen en rapport fra den foreløpige undersøkelseskommisjon, ledet av sysselmann Finn B. Midbøe. Rapporten utløste ikke den stor bruduljen. Det gjorde imidlertid rapporten fra granskingskommisjonen, den såkalte Tønseth-rapporten. Da den forelå sommeren 1963 fikk den Stortinget til å eksplodere. All denne politiske larmen førte til at selve ulykken, det som skjedde den skjebnesvangre november­kvelden i Ny-Ålesund, havnet i skyggen. Det samme gjorde familiene til de omkomne.

En enke jeg møtte i Selbu for tjue år siden fortalte hvordan hun brått måtte pakke sammen og forlate Ny-Ålesund med båt få dager etter at hun mistet sin mann. Kvinnen var gravid og hadde en datter på 13 år. Mannen hennes var en av de elleve som aldri er blitt hentet ut av gruva, noe som i alle år hadde vært en ytterligere belasting på kvinnen. Hun døde for få år siden, uten noensinne å ha vært tilbake i Ny-Ålesund. Mandag vil 28 mennesker med direkte kobling til ulykken være til stede under markeringen. Noen av dem deltok sågar i redningsarbeidet den gangen for 50 år siden.

Birger Amundsen