Grunn til bekymring?

Har vi større grunn til å være bekymret for russisk aggresjon her på Svalbard enn i resten av Europa? Amerikansk etterretning har før og etter at krigen i Ukraina startet, vært svært så presis. Foreløpig har ikke den samme etterretningen avslørt i detalj hva Vladimir Putin tenker rundt Arktis og Svalbard.

Men da Nato-sjef Jens Stoltenberg tok pennen fatt og skrev sin kronikk i The Globe and Mail i Canada, var det neppe uten et etterretningsgrunnlag fra et viktig Nato-medlem. Han påpekte at Russland har økt sin militære aktivitet betydelig de siste årene ved å opprette en ny arktisk kommando, åpnet hundrevis av nye og tidligere arktiske militærplasser fra sovjettiden, inkludert flyplasser og dypvannshavner. Russland og det tidligere Sovjetunionen har alltid hatt en sterk militær tilstedeværelse i nordområdene. Når vi nå vet at vi aldri kan være helt sikker på hva Putin er i stand til å gjøre rundt om i Europa, er det heller ingen grunn til å tro at han ikke kan være i stand til å skape konflikt i Arktis.

Dette presiserte også Stoltenberg i sin kronikk og skrev blant annet: «I forrige måned lanserte president Vladimir Putin en ny maritim strategi for å beskytte arktiske farvann 'med alle tilgjengelige midler', inkludert økt aktivitet omkring øygruppa Svalbard, og det hypersoniske missilsystemet Zircon på Nordflåten. Russlands evne til å forstyrre allierte forsterkninger over Nord-Atlanteren er en strategisk utfordring for alliansen.»

Som ventet kom det svar fra russerne. Og noe av svaret var litt overraskende: «Russlands samarbeid med andre land, inkludert Kina, om Arktis, handler kun om å utvikle områdene videre, og er ikke og kan ikke bli en trussel mot et annet land eller allianse.» Det uttalte Putins pressetalsmann, Dmitry Peskov, ifølge NRK. Men det skal også legges til at det også finnes den mer vanlige og aggressive tonen i uttalelsen. At Stoltenberg og Nato ønsker konfrontasjon i Arktis.

At Russland med jevne mellomrom anklager Norge å bryte Svalbardtraktaten, har blitt en vanlig øvelse i den norsk-russiske forholdet og i diplomatiet. Tidligere redaktør i Svalbardposten, Birger Amundsen formulerte dette så korrekt i et leserinnlegg tidligere i sommer: «Det er en gammel øvelse fra russisk side og fører ikke til annet enn litt støy og en anelse røyk.»

Saken Amundsen sikter til var da Norge stoppet gods på grensa ved Storskog. Det ble etter hvert gitt tillatelse til transport til Tromsø og videre med båt derfra. Dette kan ikke sees på noe annet enn en russisk provokasjon. Det hadde vært enklest å laste utstyret på båt i Murmansk og fraktet det direkte til Barentsburg.

Slik har russerne protestert mot det de mener er norske brudd på traktaten. Talskvinne for det russiske utenriksdepartementet, Maria Zakharova er en ivrig kritiker og sist hun var ute og leflet med tunga var i fjor høst da den norske fregatten KNM Thor Heyerdahl besøkte Longyearbyen.

Dette er normalen. Det som ikke er normalt, er at Putin er villig til å gå voldsomt til verks hvis han finner det ut. Dette gjelder også Svalbard. I bakgrunnen lurer også Russlands allierte, Kina. De viser stadig større interesse for Arktis. Dette gjelder i første omgang å åpne den polare silkeveien over Nordpolen. Nå er det meste av Svalbard fredet og ikke tilgjengelig for mineralutvinning. Men blir sulten på mineraler stor nok, er det uvisst hvordan de to statene vil agere om Svalbard-spørsmål. For vi kan ikke stole på Vladimir Putin, og Kinas president Xi Jinping er Putins venn.