LESERINNLEGG:
Lettvint fra Skjæringa
Det får være grenser, selv for en statlig tjenesteperson.
I Svalbardposten 7. desember uttaler assisterende sysselmester Katharina Rise seg på en måte som får mange til å sperre opp øynene. Av flere grunner. Det dreier seg om svalbardselskapet LNS Oceans angivelig ulovlige salg av diesel til russiske fiskebåter i åpent hav.
Assisterende sysselmester uttaler seg svært spesielt på flere måter:
1. Hun omtaler saken som «regelbruddet». Her feller altså den tidligere førstestatsadvokaten ved Riksadvokatembetet en dom i en sak som det så vidt vites ennå ikke er åpnet etterforskning i. Hun erkjenner selv i intervjuet at hun ikke har det minste kjennskap til saken.
2. Hun sier videre i intervjuet: «Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg visste ikke om regelbruddet. Jeg har ikke undersøkt og har derfor ikke kunnskap.» En assisterende sysselmester som blir intervjuet i egenskap av assisterende sysselmester kan aldri «bare snakke for seg selv». Når hun snakker med en journalist, er hun Sysselmesterens offisielle talsperson.
3. Hun uttaler seg som om saken faller inn under Sysselmesterens jurisdiksjon. Det kan godt hende det er riktig, men det er langt fra innlysende. Det aktuelle rederiet er hjemmehørende i Longyearbyen, mens det potensielle lovbruddet har foregått langt til havs. Innenfor 12-milsgrensen er Sysselmesteren politi- og påtalemyndighet, mens det utenfor denne grensen er Kystvakten som har politioppgavene og Statsadvokaten i Troms og Finnmark som har påtaleansvaret.
Det kan godt være at LNS Ocean har brutt det kompliserte og stadig skiftende sanksjonsregelverket mot Russland. Men om det virkelig er tilfelle, vet verken assisterende sysselmester eller jeg.
Imidlertid er det slik, at å følge med på dette regelverket er en oppgave som kan sammenlignes med den tidligere OL-øvelsen «skyting på løpende villsvin». Målet er i rask bevegelse hele tiden. Selv Utenriksdepartementet har tidvis problemer med å tolke det regelverket departementet er satt til å være den autoritative statsmyndigheten for.
Det er flere eksempler på at selskaper som i forkant etterspør avklaringer aldri får svar fra statlige myndigheter, til tross for gjentatte purringer. Det er enklere for staten å være brysk og imponerende krystallklar etterpå, for eksempel gjennom UDs pressevakt eller assisterende sysselmester.
Noen av oss har lenge vært bekymret for kunnskapsunderskuddet om Svalbard i statsforvaltningen og politiske organer. Dette underskuddet er et resultat av unødvendig hemmelighold gjennom flere tiår, der svalbardpolitikken er overlatt noen få byråkrater innerst i de mørkeste korridorene. I en tid hvor vår svalbardforvaltning møter stadig større utfordringer, er dette kunnskapsunderskuddet en trussel mot helhetlig og klok svalbardforvaltning. Det fører til uklarhet, dårlig funderte beslutninger og pussige medieuttalelser. Dette er noe fremmede stater følger interessert med på.
Og lettvint synsing fra Skjæringa er ikke til hjelp.
