Den lokale beredskapen er den viktigste
Plutselig er den der - ulykken - katastrofen - som rammer så hardt. En ting er helt sikkert: Det vil skje igjen. Vi vet ikke når. Vi vet ikke hvor. Vi vet ikke hva. Men vi vet helt sikkert at det kommer til skje igjen.
Forebygging er en selvfølgelig del av beredskapsarbeidet, men forebygging begrenser seg til hendelser man kjenner. Den andre siden av beredskapsarbeidet er å forberede seg på det ukjente. En stor del av arbeidet ved katastrofer består av improvisasjon. Men for å bli god til å improvisere, må man ha en solid faglig basis. En jazzmusiker som er god til å improvisere er som regel en meget dyktig musiker i bunnen. Etater som har et solid faglig fundament vil ha gode forutsetninger for å kunne håndtere det ukjente på en god måte.
Etter raset i desember fikk vi tydelig demonstrert at det ikke kun er etater og organisasjoner som er viktige, men hele befolkningen. Denne befolkningen har også en spesialkompetanse, nemlig kompetansen på lokale forhold. De vet hvordan det er å jobbe i mørke og kulde og de kjenner de lokale ressursene.
Det aller viktigste når ulykker skjer, er hjelpen som er nærmest. Er du på tur, skal du velge din turkamerat med omhu. Det hjelper ikke om helikopteret kommer med flott utstyr og god hjelp hvis du er død når de kommer frem. Tilsvarende er det også videre i systemet; det hjelper ikke med god hjelp fra fastlandet hvis ikke samfunnet på Svalbard er rustet til å klare den initiale fasen selv. Min påstand er derfor at Svalbardsamfunnet skal være knallgode på å håndtere den initiale fasen etter ulykker. Dette gjelder alle deler av beredskapen, 24 timer i døgnet og 365 dager i året.
Når det gjelde helseberedskapen på Svalbard har denne hatt hovedfokus på transport til fastlandet og å få hjelp til Svalbard. Etter min mening har man ikke hatt nok fokus på gode systemer for kompetansesikring av den lokale helseberedskapen. Det hjelper ikke med gode transportordninger hvis pasienten allerede er død. Ansvaret for gode systemer ligger hos lokal ledelse ved Longyearbyen sykehus og hos UNNs ledelse i Tromsø.
På fastlandet anses øya som eksotisk og det er litt status å få jobbe med Svalbardberedskap. Det lages beredskapsplaner og ROS-analyser både i Helsedirektoratet og i Helse Nord. Man lager systemer for flyevakuering ved ulykker og for å få personell til Svalbard. Det skorter ikke på planer eller vilje til å hjelpe på Svalbard.
Det har vært ulike utfordringer med dagens luftambulansefly hvilket har medført en reduksjon av tjenesten. Luftambulansetjenesten ANS er klar over problemet og viser i sitt strategidokument som nå er på høring, at de jobber for å forbedre dette. Under en konferanse om Nasjonal helse og sykehusplan i Bodø nylig, sa administrerende direktør Lars Vorland i Helse Nord at det ikke lå økonomiske begrunnelser bak hvilke sykehus som skulle ha akuttkirurgi og at det er nok penger til å kunne prioritere slik beredskap der det er nødvendig. Jeg tolker dette dithen at Helse Nord mener at det finnes penger til den nødvendige beredskap. Dette vil også gjelde Svalbard.
Kanskje er rasulykken i desember en oppvekker. Det har vist at ulykker skjer og kommer fortsatt til å skje. Vi må ikke bli historieløse selv om det er lenge siden forrige ulykke. Det er flott med god støtte fra fastlandet, men det kan aldri erstatte lokal beredskap.
Kari Schrøder Hansen
Tidll. overlege Longyearbyen sykehus