To gode naboer på Svalbard

Russisk krigføring i Ukraina er ikke en nasjon som angriper en annen, dette er Vladimir Putins prosjekt. Det ukrainske folk lider og dør i en krig som er vanskelig å forstå. At vi befinner oss i denne situasjonen er absurd, at humanisme, toleranse og naboskap settes til side for å ta kontroll over et annet land som, i hans øyne, opptrer truende gjennom en vestlig demokratisk tilnærming. Dette er ikke en krig som føres av folket i Russland, dette er en krig som føres av presidenten, en mann som ser ut til å ha tatt vann over hodet.

Putin drømmer om et stor-Russland, og angrepet mot Ukraina har han planlagt lenge. Siden 2000 har han hatt all makt i Russland. Da han senere ble gjeninnsatt som president var det visstnok helt stille Kreml. Til og med fuglene skal ha sittet kneblet på sin kvist. Han har siden da knust all opposisjon, omgitt seg med oligarker som har ranet landet, utført omfattende sensur, viser stor kvinneforakt, innfører lov om seksuell propaganda mot mindreårige, latterliggjør intellektuelle, smadret demokratiet, helliggjort militarismen og drømt seg tilbake til Sovjetunionens storhetstid og den kalde krigen. Fordi det er dette vi i vesten ikke vil vende tilbake til.

Hvor befinner Svalbard seg i denne verdenskrisen? Under den kalde krigen var Svalbard nesten det eneste stedet der samarbeid og naboskap ble forvaltet på en meningsfull måte. Du traff aldri noen russer på reise i Europa, ingen russere var på ferie. De levde bak et jernteppe og det fantes lite kontakt mellom russere og andre nasjonaliteter. Men ikke på Svalbard.

Nå var det ikke bare fryd og gammen og flere provokasjoner ble utført av russerne på Svalbard, og russerne har latt seg provosere av norske handlinger. Den største krisen var i 1951 da Stortinget besluttet å innlemme Svalbard i Nato. Dette reagerte russerne sterkt på skriver Per Arne Totland i boken Kaldfront: «Klimaet mellom Norge og den store naboen i øst hadde gått fra avmålt til iskaldt. Norske myndigheter gikk i alarmberedskap.» Vi har også vært igjennom andre uoverensstemmelser, blant annet oppbyggingen av helikopterbasen på Kapp Heer, konekrisen og etableringen av Svalbard Lufthavn. Disse og flere andre hendelser har skapt gnisninger mellom Norge og Russland, og det skulle ikke så mye til før uenigheten kom til overflaten.

Selv om krisene har vært mange, har Svalbard alltid vært stedet der det har vært et skille mellom regime og folk. Når du bor like ved Nordpolen, er alle avhengig av hverandre på et vis. Rett nok var overvåkingen av hverandres bosettinger utbredt, men det har aldri vært antydning til uvennskap mellom russere og nordmenn på bakkeplan, eller mellom noen andre nasjonaliteter for den del.

Denne uken ble det lagt ut oppfordring på Facebook om å boikotte reiser til Barentsburg og Pyramiden. Det går imot alt som har vært bygd opp av relasjoner mellom mennesker på Svalbard. Uten Barentsburg og Pyramiden tar vi bort noen av de største attraksjonene for reiselivet her, og vi tar bort muligheten til å kikke inn i historien og hvordan livet i nåtiden er i Russland. Alle som bor her er en del av fellesskapet på Svalbard, det spiller ingen rolle hvor man bor på øya. Det gode forholdet mellom Longyearbyen og Barentsburg må være der uavhengig av at det russiske politiske regimet setter Ukraina i flammer. Det er ikke deres krig.

Området som imidlertid kan bli rammet av sanksjoner er forskningssamarbeidet. Mye finansieres av store europeiske forskningsprogram, og Norges Forskningsråd besluttet tirsdag å stoppe felles utlysninger administrert under Forskningsrådet og det russiske ministeriet for vitenskap og høyere utdanning. Det er også et utbredt samarbeid mellom Unis og forskningsstasjonen i Barentsburg. Blir dette rammet vil forskningssamarbeidet ødelegges. Hvordan det skal tilbakeføres til normalen er uvisst, som alt annet med denne grusomme og smertefulle krigen.