Snart 100 år gammel traktat regulerer fortsatt livene her

Den 9. februar 1920 ble Svalbardtraktaten signert i Paris. Traktaten var en del av fredsforhandlingene som fant sted i Versailles etter første verdenskrig. Traktaten om Svalbard ble signert i to eksemplarer: Ett oppbevares hos regjeringen i Norge, og det andre oppbevares i den franske republikks arkiver. Dette er den eneste traktaten fra første verdenskrig som fortsatt gjelder.

– Mens Europa forandret seg voldsomt i tiårene etter fredsforhandlingene, var det bred aksept om Svalbard blant de som var til stede i Paris. Derfor har det ikke vært behov for å endre den, forteller Per Arne Totland.
Han har skrevet bøker om Svalbard og har satt seg grundig inn i både traktaten og alle stortingsmeldingene som har omhandlet Svalbard de siste hundre årene.

«De høie kontraherende parter er enig om å anerkjenne under de vilkår som er fastsatt i nærværende traktat Norges fulle og uinnskrenkede høihetsrett over Spitsbergenøgruppen», heter det i traktatens paragraf 1.

14. august 1925, for nøyaktig 94 år siden, ble suvereniteten over Svalbard overlatt til Norge. Før den datoen hadde flere land gjort krav på øygruppa.

Protest tre dager etter

Ett land som ikke var tilstede i Paris, og som ikke var enige i anerkjennelsen, var Russland. De hadde hatt andre ting å tenke på enn fredsforhandlingene i Frankrike, siden de var midt oppe i en revolusjon. Det tok ikke lang tid før de sa ifra om hva de mente.

– Tre dager etter at traktaten var signert, la russerne en protest på den norske utenriksministerens kontorpult. Russerne ironiserte over at den lille, unge norske nasjonen, som i alle internasjonale sammenhenger var opptatt av bredt samarbeid, skulle få suvereniteten over øygruppa, forteller Totland.

Utenriksdepartementet derimot, reagerte med å heise det norske flagget til topps. Nasjonsbyggingen pågikk ennå for fullt på dette tidspunktet.

Russerne hadde kanskje grunn til å klage også, for det var nettopp fordi våre naboer i øst ikke var til stede at den norske forhandlingslederen, Fritz Wedel Jarlsberg, så sitt snitt til å kuppe ishavsøyene for Norge. Norge så på seg selv som en stor polarnasjon, og etter at traktaten ble signert var Norge, i følge Totland, «i eufori».

Det var i hovedsak to grunner til at Norge ønsket suverenitet over Svalbard. For det første var det nasjonal prestisje, siden landets areal økte betydelig. Den andre årsaken var kull. Tilgang til eget kull ville gjøre landet mindre avhengig av å kjøpe kull fra utlandet, på en tid da kull var den viktigste energikilden.

Uavklart til havs
Etter hundre år gjelder altså fortsatt traktaten. I paragrafene står det mye om gruvedrift, næringsvirksomhet og forhold til lands. Tolkninger om hvordan forhold til havs skal reguleres er derimot noe som diskuteres, og som har blitt mer aktuelt.

Da traktaten ble skrevet var ikke havretten, økonomiske soner og kontinentalsokkelen funnet opp. At det kan ligge olje og gass under Svalbard tok man heller ikke høyde for.

– Den norske fortolkningen er at man må tolke den slik den er skrevet. Dermed gjelder ikke 200-milsgrensen og kontinentalsokkelen. Andre land mener at vi må lese traktaten med moderne briller, og at kontinentalsokler og økonomiske soner gjelder. Skulle det sistnevnte være tilfelle, så gjelder traktaten også til havs og på havbunnen, og alle andre land skal få tilgang til havbunnen og sokkelen, mener forfatteren.

Havretten er noe som diskuteres. EU mener at Norge bør åpne kontinentalsokkelen for andre land, noe de argumenterte for da tilgangen til snøkrabbefisket ble diskutert.

– Hvis man gir etter i snøkrabbesaken, kan resten av verden si at man må gjøre det samme for olje og gass. Og når isen smelter og temperaturen stiger blir ressursene rundt Svalbard lettere tilgjengelig, og dermed øker konfliktpotensialet. EU er ikke en part i traktaten, men har vært ganske aktive i dette. Røster i EU mener spørsmålet må få en avklaring i den internasjonale domstolen i Haag, sier Totland.

Ingen andre land har så langt vært enige i Norges tolkning av hva traktaten sier om rettigheter til havs. Totland mener Norge bør stå på sitt.

– Det har ikke vært tradisjon for å tolke traktater utvidende etter hver som forhold har endret seg. Tradisjonen er å tolke dem slik de ble skrevet, ut fra den tiden de ble skrevet i, sier han.

Da Norge feiret traktatens 60-årsjubileum var Hans Majestets Kongens Garde på Svalbard, og de spilte på Skjæringa.