Når høringen blir udemokratisk

I rekken av høringsbrev er det to saker som skaper stort engasjement hos fastboende og turistnæringen på Svalbard. Siden 2018 har samme brev kommet: Høring om midlertidig endring i motorferdselforskriften. Nylig kom også høringsbrevet om utvidelsen av Nordenskiöld Land nasjonalpark. Sysselmannen har også varslet oppstart av arbeid med forvaltningsplan for Sentral-Spitsbergen og oppstart med arbeidet med mulig vern av nedre Adventdalen.

Longyearbyen Jeger- og Fiskeforening (LJFF) har rundt 850 medlemmer og representere en stor del av befolkningen på Svalbard. Foreningen har hvert eneste år uttalt seg kritisk til endringene i motorferdselforskriftene – uten å bli hørt.

I sitt høringssvar til midlertidig endring av motorferdselforskriften i år stiller LJFF spørsmål ved hele høringsprosessen, «da det ser ut til at dette er mer ‘proforma’ enn en faktisk høring, med ett ønske om å lytte til våre synspunkter og kunnskap om de berørte områdene.»

Da det i fjor ble snakk om endring av verneforskriftene på Svalbard, herunder også Van Mijen men også Sentral-Spitsbergen, gikk Longyearbyen Jeger og Fiskeforening, To-takteren, Longyearbyen hundeklubb, Longyearbyen Røde Kors og Longyearbyen lokalstyre sammen og svarte Klima- og Miljøverndepartementet i en særlig grundig gjennomgang av verdiene disse områdene har for befolkningen på øya. Foreningene har samlet over 2.000 medlemmer, mange av disse er selvsagt doble og triple medlemskap, men de representerer uansett en stor del av befolkningen på Svalbard. Fram til nå har høringsuttalelsene i stor grad blitt oversett, lokale innspill preller av.

I doktorgradsavhandlingen til førsteamanuensis Rolf Markussen ved Nord Universitet skriver han at en høring skal sikre en demokratisk involvering, men samtidig kan den i praksis fungere som en temmer av den involveringen den inviterer til. Slik blir høringen demokratisk kosmetikk.

Når høringene i dette tilfellet i liten grad tar hensyn til lokale innvendinger, mister også høringen sin hensikt, sin demokratiske hensikt.

De fastboende kan Svalbard best og det er ingen her som hverken vil ødelegge naturen, forstyrre dyrelivet eller liv som ikke går på to bein. Selvsagt finnes det tullinger her som alle andre steder, men man kan ikke gjøre resten av befolkningen til syndebukker og tapere for at disse eller at noen turister tar seg til rette.

Mange som velger å flytte til Svalbard har en sterk interesse for og dragning til villmark, og er aktive friluftsbrukere. Naturen og muligheten til å bruke villmarka er en sterk motivasjonsfaktor for å velge å bosette seg her. Nå er det et familiesamfunn der barn får utfolde seg som er totalt annerledes enn hva de ville få på fastlandet. Barn som vokser opp på Svalbard har en unik barndom. Det er et sterkt samhold og vi lever etter prinsippet «åpen-dør-by» basert på tillit og samhold. Det er også et sterkt ønske om å bli hørt.