Vinterens vakreste eventyr

For en uke siden kom Willy bort til meg og spurte om jeg kunne være handleren hans under Trappers Trail. Jeg hadde aldri kjørt hundeslede før jeg kom til Svalbard. Noen turer har det blitt, men jeg aner egentlig ingenting om dette.

Willys vanlige handler kunne dessverre ikke stille, så fjorårets vinner i ski og pulk-klassen trengte hjelp. Selvsagt stiller man opp. Vi er en del av et nært fellesskap og vi skal hjelpe. Ikke bare det – da fikk jeg meg en nydelig tur til Kapp Laila og kunne se hundekjørerne på nært hold når de strømmet inn i målområdet ved Bikkjebu.

Nå skulle jeg være handleren til fjorårsvinneren. Han liker å gi uttrykk for hva han mener. Da han kom i mål i fjor, var det med sneipen i kjeften og sa høylytt til Svalbardpostens journalist: «Slede er for puddinger». Vi lagde førsteside av Willy. Det ble en av årets mestselgende papiraviser.

Nå er ikke hunder noe nytt for meg, selv om den jeg har hatt ikke var noen trekkhund. Men den var en trofast turvenn og fikk pulsen ned. Jeg har vært på tur i hundegårdene i Bolterdalen bare for å klø og klappe hunder. De viser en så stor tillit og glede at det gjør deg til et mer behagelig menneske. Mulig noen mener jeg bør skaffe meg hund på nytt.

I redaksjonen i Svalbardposten har vi tillatt hund, det har en særdeles god effekt på alle. Både de som jobber her og de som kommer på besøk. Først hadde vi Leif, som var en pensjonist fra Green Dog. Nå har vi jack russelen Milo, som tar imot alle med stor iver. Hver morgen møtes du av Milo, det er behagelig og tar deg ned. LO-sjefen kommer innom med godbit hver dag til Milo. Hun er ikke interessert i oss menneskene lengre, nå kommer hun for å hilse på Milo.

Den ferske handleren roter voldsomt ved start ved hundegården, men fem minutter før start finner vi mannen vi skal hjelpe. Willy er irritert og spør: «Kor i hælvete har dokker vært?» Med halen mellom beina får vi kontroll på hundene før de raser av gårde mot Todalen, Fritham, Bødalen, over den flate Colesdalen før målgang på første etappe ved Bikkjebu på Kapp Laila.

Vi kjører i forveien, fyrer opp hytta og ser hundespannene tar seg en etter en ned mot målområdet. Ved Bikkjebu hersker det en vennskapelig stemning. Det er hunder over alt. Folk har slått opp telt, de småprater og alt virker så rolig, nærmest familiært. De snakker om hund, om livet og om Svalbard.

Vi samler hundene til Willy, får dem opp i sluffa og kjører bort til ei varm og god hytte. Folk kommer innom hilser på. Det er en sosial hendelse, det er varme og omtenksomme mennesker som vil hverandre godt. Slik burde hele livet være.

Men Trappers Trail er ikke ferdig. Ny dag og Willy og hundene gjør seg klare for turen der de skal opp Fardalsbakken. Ingen gleder seg til den, men da er målgangen ved Huset enda bedre.

Det var en av de gode opplevelsene. Gratulerer til alle som deltok og arrangøren, Longyearbyen Hundeklubb. Og Willy? Han vant selvsagt klassen ski og pulk.

God påske.