«Vil ligge høyt og synlig, lidt ovenfor byen.»

Edvard Sverdrup skal ha æren for at Svalbard fikk kirke og fast prest. Han var professor ved Menighetsfakultetet i Oslo og leder av hovedstyret i Det norske lutherske Indremisjonsselskap (DNLI).

I april 1919 tok han opp spørsmålet om prest på Svalbard i sin organisasjon og fikk tilslutning til å følge opp saken. Sverdrup kontaktet direktør Karl Bay i Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK) og han var positiv til samarbeid.

13. juli 1919 var Edvard Sverdrup i Longyearbyen for å vigsle gravplassen. Den var anlagt 18. august 1917 og hadde ni graver med de sju som mistet livet i spanskesyken i 1918.

Bay og Sverdrup snakket sammen om å få bygget en kirke i Longyearbyen og før Sverdrup reiste ned fant de en tomt.

De to samarbeidet også om å få en prest til Longyearbyen. 23. juni 1920 kom Thorleif Fredrik Østenstad fra DNLI til Longyearbyen som den første faste prest og lærer. Han ble i stillingen i fire år. SNSK og DNLI delte på lønn, mens SNSK stod for reise og opphold.

Edvard Sverdrup var far til Einar Sverdrup, vintersjef og senere direktør i SNSK 1935-1937 og 1941-1942.

Store Norskes kirke

18. mars 1920 behandlet SNSKs styre spørsmålet om en kirke i Longyearbyen. Vedtak ble å få anbud på en kirke bygget etter lemmesystemet. Midler skulle tas fra selskapets «dipositionsfondet for almennyttige formaal paa Spitsbergen».

A/S Norsk Husbygnings-Kompani, NHK, Oslo/Hamar fikk oppdraget. Overingeniør Erik Aall Flood i SNSK tegnet et utkast som ble bearbeidet 22. juni 1920 av arkitekt Henning Kloumann, leder av NHK, og godkjent av Kirkedepartementet og Statens Bygningsinspektør 14. juli 1920.

Kirken skulle bygges i lemmesystem med lett oppsettbare lemmer med sterk vindavstivning og gulv i stubbloft isolert med slagg fra gruvene og to-toms plank. Tårnet skulle bygges i stenderverk som var synlig på øverste nivå. Lemmene, tårnmaterialene og annet ble tilkappet og delvis satt sammen på NHKs A/S Nordviken Bruk på Hamar. Utvendig tak ble tekket med noe som kaltes «icopal-læderpapp», som kunne males.

Kirken hadde stående utvendig kledning og ble etter noen år malt hvit.

Vinduer i skip og kor var i dobbelt glass i karm uten ramme, med en lufteluke. Det var doble vinduer til å slå inn i sakristi og forrom og ut i lese- og skoleværelse.

Pris på bygning var 34.000 kroner (745.000 kroner i dag) inkludert dører, vinduer og taktekking. Byggherrer var SNSK og DNLI, men det var Store Norske som betalte for bygging av kirken.

Frakt, grunnmur, piper, ovner, elektriske ledninger og inventar var ikke med i prisen fra fabrikken og Store Norske skulle sette opp fundamentet i tørrmur og holde stillasematerialer, maler-, blikkenslager-, elektriker- og glassmesterarbeid.

Kirken ble ført opp av tre mann ledet av byggmester Vister. Kirken skulle settes opp på 35 arbeidsdager til pris 6.300 kroner (135.000 kroner i dag).

Hvor skal kirken ligge?

13. juli 1919 fant professor Sverdrup og direktør Bay en tomt der kirken ifølge Sverdrup vil «ligge høyt og synlig, lidt ovenfor byen.» Stedet var mellom gravplassen og bebyggelsen.

Tomten ble valgt mens overingeniør Sigurd Westby, Store Norskes vintersjef og ansvarlige for utbyggingen av Longyearbyen, ikke var til stede. Westby fant stedet helt uegnet. Han ville ha kirken inne i bebyggelse, den skulle jo være skolestue og barna kunne ikke gå ut i ødemarken. Westby kunne snøforholdene i Longyearbyen og valgte en tørr og tidlig snøbar høyde i husrekken øverst mot fjellfoten omgitt av arbeiderbrakker og familieboliger. «Der kommer kirken til å ligge ikke alene vakkert, men på den best mulige plass alle ting tatt i betraktning» skriver Westby.

Edvard Sverdrup ga kirken navnet «Vor Frelsers kirke paa Spitsbergen». Den lå cirka 130 meter oppover dalen fra dagens kirke. På tuften står det nå en rød brakke, Formannshuset, som ble flyttet hit i 1963.

Kirkebakken

I 1921 bodde og spiste arbeidere, formenn og funksjonærer hver for seg. Kirken ville bli Longyearbyens eneste felles møtested for alle gruvebyens klasser. Kirken, og ikke minst kirkebakken, var et viktig møtested i de samfunnene arbeiderne kom fra. Kan Westby, som kjente forholdene i Longyearbyen meget godt, ha hatt en slik «kirkebakke» i tankene når han valgte tomten midt i bebyggelsen?

Det er gammel skikk å legge kirkene fra vest til øst, med altret i øst og hovedinngang i vest. Men kirken i Longyearbyen var en privat kirke og gruveselskapet bestemte selv hvor og hvordan deres kirke skulle ligge. Arbeidernes brakker og de andre husene lå på langs i samme retning som Longyeardalen. Derfor ble kirken lagt med sitt saltak i samme retning som dalen og med inngangen mot fjorden i nordøst og alteret mot breen i sørvest.

Søndag den 28. august 1921 ble «Vor Frelsers kirke paa Spitsbergen» vigslet av professor Edvard Sverdrup. Kvelden før hadde kirkeklokken i tårnet kimet fra klokken 18.30 til 19.30.

Kirkebygget

Kirken var en langkirke med skip, kor og en sidefløy med sakristi, forrom og et lese- og skoleværelse, alle med saltak. Tårnet stod i nordøst.

Kirken var 17,5 meter lang. Skipet var 11,24 x 7,25 meter bred. Koret var 3,12 meter langt og 4,24 meter bredt, tårnet var 3,12 x 3,24 meter og høyden var cirka 11,5 meter, lik kirkeskipets lengde.

Skipet hadde mot fjellet fire stående ettfags vinduer med tolv ruter. Mot dalen kun ett slikt vindu nærmest tårnet. Koret hadde et vindu på hver sidevegg. Lese- og skoleværelset hadde egen ytterdør og vinduer på alle vegger.

I Del II skal vi gå inn i «Vor Frelsers kirke paa Spitsbergen». Hvordan så den ut innvendig, hvordan var den innredet og hva fantes av kirkeutstyr?