Satt i brann etter 22 år

For å komme inn i kirken gikk man først opp en steintrapp med tre trinn. Kirkedøren var en dobbelt dør med åtte kvadratiske speil og over den en bue med et kors. Vindfanget var i tårnfoten, man kom inn i et lite rom med vinduer på hver side og trapp mot fjellet opp til «orgelgalleriet» og klokketårnet. På gallerinivået var det åpninger med krysskors på tre sider.

Ved kirkeklokken var det to rundbuede luker på alle fire sider. Ved kiming med klokken ble de åpnet. Tårnet var 11,24 meter høyt, med en topp med fire sider og øverst et kors.

Kirkeklokken var en gave fra C. Oscar Schelbred, Sandefjord, Fredrik Molstad, Kristiania og O. J. Klemsdal, Sarpsborg. Klokken var støpt hos Olsen & Søn Klokkestøperi Nauen. Støperiet har opplysninger om at de i 1921 støpte en klokke på 150 kilo til «Spitsbergen». En slik vekt gir en høyde på 60 centimeter og samme diameter på åpningen. På den tiden var ikke klokkene renstemt, men ifølge Olsen-Nauen tilsier størrelsen en klang i toneleie F. Vi vet ikke noe om dekor på klokken.

Skipet og koret hadde stående panel, det hvelvet tak hadde to lag panel og papp, og på gulvplankene lå en kokosløper. Bilder viser at veggene og taket var malt i en mørk farge. Veggsøyler, lister og dør- og vinduskarmer var hvite. Det var plass til 150 kirkegjengere. De satt seks på hver av de 24 benkene som stod tolv på hver side av midtgangen og vendt mot koret. En stor magasinovn i jern fra Kværner Bruk stod i hjørnet til høyre. Kirken hadde innlagt elektrisitet og det av lysekrone og vegglampetter i skipet. Mot fjellet var det fire vinduer, mot dalen kun ett, nærmest tårnet. På veggen over inngangsdøren i skipet var det et lite «orgelgalleri» med inngang fra tårnet, men trøorglet stod ved prekestolen i skipet.

Koret var to trinn opp fra skipet. Her var det en lysekrone og vindu mot fjellet og dalen. Altertavlen hang over alteret bak den halvsirkelformede alterringen med knelebenken.

Alteret. Bildet viser koret med altertavlen og alteret med duk og antemensale. På altret kan man se to lysestaker i sølv, gaver ved vigslingen fra kong Haakon VII og dronning Maud. Mellom lysestakene ser vi nattverdsettet i sølv: kalk, disk og brødeske gaver fra gullsmed J. Tostrup og vinkanne fra gullsmed David Andersen, Oslo. Dåpsfatet i messing var en gave fra pastor Fr. Bjørk, Stockholm.

Taket i skipet og koret hadde langsgående bord, men tverrgående panel i skille mellom kor og skip og i endeveggen over alteret. Hvelvingen i skipet var 4,70 meter på det høyest og 3,70 meter i koret.

Altertavlen var en kopi av Adolph Tidemanns «Oppstandelsen» i Bragernes kirke malt 1871. Kopien var malt av Jens Wang og en gave fra Wangs Kunsthandel.

Kirkemøbler

A/S Norsk Husbygnings-Kompani, som leverte materialene til kirkebygget, leverte også kirkemøbler. Det var skipets benker og prekestol, i koret innramming til altertavle, alterbord, alterskammel, knelebenk og alterring med gelender, alt i kvistfri furu. Samlet pris 4.500 kroner. Døpefonten var en gave fra fabrikken.

Prekestolen stod til venstre i skipet og nærmest koret. Trappen til prekestolen var ved døren til sakristiet. Ved prekestolen var salmetavlen og her stod et trøorgel (harmonium).

Sideskipet lå mot dalen og var på 7,24 x 5,12 meter. Mot nordøst var det tre vinduer, mot dalen tre vinduer og mot sørvest en inngangsdør og to vinduer. Sideskipet hadde tre rom, sakristi, forrom og lese- og skoleværelse. Mellom kirkeskipet og lese- og skoleværelset var det en bred glassdør. Med den åpen, var rommet et sideskip med plass til cirka 48 personer med sikt til prekestolen.

Sakristi. På østsiden av skipet var det en dør til et lite sakristi for oppbevaring av prestens utstyr og for hans forberedelser. Her fantes tall til salmetavle, tekstbok og alterbok. Sakristiet hadde elektrisk varmeovn.

Forrommet bak sakristiet var utstyrt med steintøy, kopper, skåler, mugger, glass og brett. Her kunne kirkekaffen forberedes.

Lese- og skoleværelset var på 5,25 x 4,95 meter. Det var store vinduer på alle vegger, det måtte mye lys til for lesere og skoleelevene. Det stod en ovn i i hjørnet mot sør. En av gavene til kirken var gardiner til lese- og skoleværelset. Det ble også gitt lysbildefremviser med ti serier lysbilder og bilder til veggene. I 1922 var boksamlingen på 1.100 bind i bokskap med glassdører.

Etterskrift.

3. september 1941 ble befolkningen i Longyearbyen evakuert til Storbritannia. Prest Just Phillip Christian Kruse tok med seg altersølvet, dåpsfatet og kirkens bøker. I dag har kirken de to lysestakene gitt av Haakon VII og dronning Maud, og dåpsfatet – alt gitt til vigslingen. Kirkebøkene kom også tilbake.

8. september 1943 ble Vor Frelsers kirke paa Spitsbergen brent av tyske landgangssoldater.

Svalbardtraktaten var ikke trådt i kraft i 1921 og Svalbard var verken del av Norge eller del av området til Den norske kirke. Traktaten trådte i kraft 14. august 1925, men i Lov om Svalbard av samme år er ikke kirke og prest nevnt.

Biskop Eivind Berggrav i Hålogaland bispedømme foretok den første, men uoffisiell kirkevisitas på Svalbard i juni 1935.

Den norske kirke overtok ansvaret for kirke- og prestetjenesten på Svalbard i 1946 og bygde dagens kirke i Longyearbyen i 1956.

Takk til:

Konservator/formidlingsleder Herdis Lien Svalbard Museum, bibliotekleder Ivar Stokkeland og bildearkivar Ann Kristin Balto Norsk polarinstitutt, diakonarbeider Torunn Sørensen Svalbard Kirke, Morten H. Olsen-Nauen, Store Norske, Riksarkivet og Statsarkivet i Tromsø.