Vi har grunn til å være bekymret over langtidsinntak av mangan

Studier viser at langvarig eksponering for forhøyede nivåer av mangan i vann kan føre til nevrologisk skade hos barn.

Longyearbyen lokalstyre publiserte en uttalelse om mangan i vannet for å «rydde opp i misforståelser». De kunngjør:

«Årsaken til at vi oppgir målinger i snitt, og ikke enkeltverdier, er at det er kun inntak over lengre tid, og da med langt høyere verdier som kan være helseskadelig.»

De støtter dette med en uttalelse fra Longyearbyen sykehus:

«Mangan er generelt lite giftig, og en kan praktisk talt se bort fra akutte forgiftninger. Det er påvist en mulig sammenheng med slapphet og søvnvansker hos personer etter inntak av drikkevann med 28000 ug/l, altså over 50 ganger høyeste målte konsentrasjon i LYR, men dette er høyst usikkert.»

LL påpeker at det ikke er noen helsebekymring over enkelte høye konsentrasjoner: vi er ikke i akutt fare for manganforgiftning. Dette er tydelig for alle oss innbyggere i Longyearbyen: vi drikker vannet, og likevel ser vi ikke ut til å oppleve akutte tilfeller av manganrelatert sykdom i vårt daglige liv.

Imidlertid støtter ikke sykehusets uttalelse egentlig opp om påstanden om at konsentrasjonene i Longyearbyen er ufarlige.

Sykehuset viser til en konsentrasjon på 28 000 µg/L (også gjentatt i Svalbardposten 25.2.2025). Det er den samme verdien som for eksempel Apotek 1 siterer for å være høy nok til å forårsake akutt manganforgiftning. Denne typen svært høy konsentrasjon har faktisk vært kjent for å forårsake manganforgiftning i et drastisk overeksponeringstilfelle i Japan, rapportert i en studie fra 1941. I dette spesifikke tilfellet ble 400 tørrbatterier begravet nær en brønn, og mange ble syke av å drikke vannet (Kawamura et al., 1941).

Basert på ett veldig drastisk referansepunkt, er det ikke mulig å konkludere med at det er trygt å fortsette å konsumere de overskytende mangankonsentrasjonene funnet i Longyearbyens vann. For eksempel, i en mye nyere studie av Bjørklund et al. (2017), ble det funnet negative nevrologiske effekter hos barn allerede ved langvarig (3-årig) eksponering for 241 µg/L. For disse barna ble det funnet en signifikant sammenheng mellom høyere mangankonsentrasjon i vann og lavere kognitiv ytelse, verbal funksjon og IQ. I en annen nyere studie (Schullerner et al., 2020), ble det funnet en sammenheng mellom ADHD hos barn og mangan i drikkevann, allerede med konsentrasjoner som starter fra 100 µg/L.

Det finnes flere studier som knytter kronisk overeksponering for mangan til negative helseeffekter, selv når konsentrasjonene ikke er i nærheten av så høye som 28 000 µg/L. Det ville tatt for mye plass å sitere alt her, men som beskrevet i et tidligere leserinnlegg, er Verdens helseorganisasjons rapport om mangan en god kilde for mer informasjon.

For å være tydelig, akutt manganforgiftning er ikke det vi er bekymret for her. Overflødig manganinntak over lengre perioder viser seg å være skadelig på lang sikt, selv om de sporadiske konsentrasjonene ikke er høye nok til å drepe oss eller gjøre oss åpenbart syke på kort sikt. Logikken er den samme for mange andre skadelige stoffer.

For eksempel, vi begrenser ikke kreftfremkallende stoffer fordi vi frykter umiddelbar kreft: vi begrenser dem, slik at vi er mindre sannsynlig å få kreft på lang sikt. Man må spise flere skjeer salt for å risikere umiddelbar død, men vi vet alle at daglig saltinntak over de anbefalte verdiene kan være skadelig for helsen. Og vi beskytter folk - spesielt barn! - fra passiv innendørs røyking: selv om de ikke risikerer umiddelbar tjære- og nikotinforgiftning, vet vi at det fortsatt er skadelig på lang sikt.

Grenseverdiene for mangan i drikkevannet er satt for å beskytte menneskers helse. De inkluderer sikkerhetsmarginer av en grunn. Og akkurat som LL påpekte - og her er vi helt enige - det er det langsiktige overforbruket vi bør bekymre oss for.

Der vi ikke er enige, er neste trinn i resonnementet: svært høye konsentrasjoner blir sitert - konsentrasjoner høye nok til i praksis å forårsake akutt manganforgiftning - for å berolige oss med at vi er trygge, fordi denne typen ekstreme verdier ikke nås her.

Det er mye spillerom mellom «under grenseverdi» mangan-konsentrasjoner og «industriavfall begravet nær brønnen»-typen mangan-konsentrasjoner. Vi vet allerede at vi ikke er innenfor grenseverdikonsentrasjonene, ansett som trygge nok: vi opplever en situasjon med langvarig overeksponering. Vi kan også lett tro at vi heller ikke er på «industriavfall begravet nær brønnen»-typen konsentrasjoner. Vi er et sted imellom.

Men er vi virkelig nær nok til sikkerhet, slik at vi bare kan trekke på skuldrene av bekymringene over langsiktige risikoer? Og i hvilken retning er vi på vei? Grenseverdien på fastlandet er 50 µg/L. Gjennomsnittskonsentrasjonen i Longyearbyen de siste 4 årene har vært 61 µg/L, med konsentrasjoner i januar 2025 mer enn 10x høyere: 660-670 µg/L. Hvordan ser trenden ut herfra og videre? Det er klart at denne situasjonen bør overvåkes svært nøye.

Vi forstår at problemet ikke kan løses over natten. I mellomtiden mener vi det er avgjørende å informere oss innbyggere om situasjonen på en mer presis måte, med henvisning til den beste tilgjengelige informasjonen. Kommunikasjonen vi mottar nå er langt fra beroligende, og vil mer sannsynlig forårsake misforståelser enn å oppklare dem.

We have a valid concern over chronic Mn exposure

Studies show that long-term exposure to excess levels of manganese in water can lead to neurological damage for children

Longyearbyen Lokalstyre published a statement on manganese in the water (22.2.2025). They announce:

“The reason we provide average measurements and not individual values is that only long-term intake, and then with much higher values, can be harmful to health.”

They back this up with a statement from Longyearbyen hospital:

“Manganese is generally not very toxic, and acute poisoning can practically be disregarded. A possible connection has been found with fatigue and sleep disorders in people after consuming drinking water with 28,000 µg/L, i.e., over 50 times the highest measured concentration in LYR, but this is highly uncertain.”

Lokalstyre points out that there is no health concern over individual high concentrations: we are in no acute danger from manganese poisoning. This much is evident for all of us Longyearbyen residents: we drink the water, and yet we do not seem to experience acute cases of manganese-related illness in our daily lives.

However, the hospital’s statement is not really backing up the claim that the concentrations in Longyearbyen are harmless.

The hospital is referring to a concentration of 28,000 µg/L (also repeated in Svalbardposten 25.2.2025). It is the same value that for example Apoket 1 cites for being high enough to cause acute manganese poisoning. This kind of very high concentration has indeed been known to cause manganese poisoning in a drastic over-exposure case in Japan, reported in a study from 1941. In this specific case, 400 dry-cell batteries were buried near a well, and many became sick from drinking the water (Kawamura et al., 1941).

Based on one very drastic reference point, it’s not possible to conclude that it’s safe to keep consuming the excess manganese concentrations found in Longyearbyen water. For example, in a much newer study by Bjørklund et al. (2017), adverse neurological effects in children were found already in long-term (3-year) exposures to 241 µg/L. For these children, a significant association was found between higher manganese concentration in water and lower cognitive performance, verbal function and IQ. In another more recent study (Schullerner et al., 2020), a correlation was found between ADHD in children and manganese in drinking water, already with concentrations starting from 100 µg/L.

There are more studies linking chronic manganese over-exposure to negative health effects, even when the concentrations are nowhere near as high as 28,000 µg/L. It would take too much space to cite everything here, but as mentioned in a former letter to the editor, the World Health Organization report on manganese is a good source for more information.

To be clear, acute manganese poisoning is not what we are concerned about here. Excess manganese intake over longer periods is found to be harmful in the long run, even if the occasional concentrations are not high enough to kill us or make us obviously ill in the short term. The logic is the same for many other harmful substances.

For example, we do not restrict carcinogenic substances because we fear immediate cancer: we restrict them, so that we are less likely to get cancer in the long run. One must eat several spoonfuls of salt to risk immediate death, but we all know daily salt intake over the recommended values can be harmful to health. And we protect people – especially children! – from passive indoor smoking: even if they don’t risk immediate tar and nicotine poisoning, we know it’s still harmful in the long run.

The limit values for manganese in the drinking water are set to protect human health. They include safety margins for a reason. And just like Lokalstyre pointed out – and here we completely agree – it is the long-term excess intake we should be worrying about.

Where we do not agree, is the next step in the reasoning: very high concentrations are quoted – concentrations high enough to in practice cause acute manganese poisoning – to reassure us that we are safe, because this kind of extreme values are not reached here.

There is a lot of playing room between “under limit value” manganese concentrations and “industrial waste buried near the well” kind of manganese concentrations. We already know we are not within the limit-value concentrations, considered to be safe enough: we are experiencing a situation of long-time over-exposure. We can also easily believe we are not at “industrial waste buried near the well” kind concentrations, either. We are somewhere in between.

But are we really close enough to safety, so that we can just shrug off the concerns over long-term risks? And in which direction are we headed? The mainland limit value is 50 µg/L. The average concentration Longyearbyen in the past 4 years has been 61 µg/L, with January 2025 concentrations more than 10x higher: 660–670 µg/L. How is the trend looking from here onwards? It is clear that this situation should be monitored very carefully.

We understand the problem cannot be fixed overnight. Meanwhile, we think it’s crucial to inform us residents about the situation in a more precise way, referring to the best available information. The kind of communication we are receiving now is far from reassuring, and more likely to cause misunderstandings than to clear them up.