Om ost, is og et varmere Arktis

Polhavet har vært islagt i lang tid. Det er vanskelig å si nøyaktig hvor lenge. Men dyrelivet vi finner på undersiden av isen bærer et tydelig vitnesbyrd om at isdekket har vedvart lenge nok til at forskjellige arter har utviklet helt spesielle tilpasninger for å kunne leve i, på eller rett under isen. Mest spektakulære er kanskje tangloppene vi finner inne i smeltekanalene i isen. Disse går en usikker fremtid i møte etterhvert som isen i Arktis smelter. Man skulle kanskje tro at fjorårets sommer, høst og vinter med mye is rundt Svalbard ga disse dyrene et lite pusterom. Slik er det dessverre ikke.

Isen i polhavet er som en sveitserost – den er full av hull. Hullene, eller rettere sagt kanalene, dannes når sjøvannet fryser og utskiller salt. Da dannes det en slags høykonsentrert saltlake som smelter seg gjennom isen og «drypper» ned i havet under. Inne i en fjord er denne nedkjølte saltlaken som synker ned på bunnen den viktigste faktoren til at salt og kaldt vann fylles opp inne i terskelfjorder. Billefjorden er et godt eksempel på en slik fjord. Der holder bunnvannet stort sett en temperatur på -1,8 grader året rundt. Ettersom saltlaken smelter seg gjennom isen, dannes det er nettverk av kanaler inne i isen. Disse kanalene fungerer som et ypperlig bosted for tangloppene som lever hele eller deler av livet i isen.

Siden 2006 har vi brukt Rijpfjorden på Nordaustlandet som et slags klimalaboratorium og motstykke til den relativt varme og etter hvert ganske så «atlantifiserte» Kongsfjorden. Rijpfjorden har et årlig isdekke, og det er lite spor av hverken atlantiske vannmasser eller atlantiske organismer. Rijpfjorden er polartorskens rike – og for bare noen få år siden også med et yrende liv av tanglopper som man ellers finner tilknyttet isen i polhavet. Når vi i årene 2007-2011 var på våre årlige ekspedisjoner opp til Rijpfjorden for å hente tilbake havobservatoriene som brukes til å overvåke havmiljøet, var de ofte fulle av tanglopper som i fravær av is fant et midlertidig hjem på observatoriet. På den store kula som holder observatoriet oppe (gul kule på bildet av forskningsskipet Helmer Hanssen) kunne vi ofte finne flere hundre slike tanglopper. Mange ble også fanget opp av sedimentfellene på observatoriet.

Sist sommer og høst var et år med mye is rundt Svalbard. Vi kom oss aldri inn i fjorden på grunn av is høsten 2019, noe som gjorde at observatoriet satt ut høsten 2018 måtte bli stående i to år frem til vi kom opp nå i september for å hente det tilbake. Observatoriet hadde da stått i en fjord som hadde vært isdekt nesten sammenhengende i omtrent 18 måneder frem til isen smeltet og trakk seg tilbake sensommeren 2020. Ville dette bety at vi på nytt skulle kunne observere tanglopper fra den nylig smeltede isen klamre seg fast til observatoriet når det kom opp? Dessverre var det ikke slik. Og årsaken til dette er å finne i det faktum at is og ost også har et annet likhetstrekk – det spiller faktisk en rolle hva slags is det er snakk om. Selv om vi i polhavet og nord for Svalbard hadde mye is forrige høst, var det svært lite flerårsis (is som har «overlevd» minimum en sommer-sesong) nord for Svalbard. Nesten all isen var førsteårsis. Inne i Rijpfjorden, til tross for svært lave temperaturer gjennom sommeren og høsten 2019, fikk det den effekten at det nesten ikke drev inn gammel is, og dermed også svært få av de dyrene som lever på undersiden av isen. Det er med andre ord ikke gjort på én kald sommer å endre systemet tilbake til den tilstanden det hadde for ti til 15 år tilbake.