50 år med Svalbard Arbeiderparti

Idet mørketiden gikk mot slutten for 50 år siden, satt en håndfull menn og et par kvinner rundt et bord i bridgerommet på Huset. De fleste frammøtte var gruvearbeidere, med det daglige virket sitt i den nye Gruve 3 i fjellet over det anlegget som skulle bli flyplass, eller Gruve 6 inne i Adventdalen. Det var søndag, datoen var 27. januar 1974 og hensikten med sammenkomsten var å stifte Svalbards første partilag.

Longyearbyen var fortsatt en «company town», der Store Norske hadde makten og myndigheten til det meste. Et lokaldemokrati, slik vi kjenner det i dag, lå fortsatt mange år inn i fremtiden. Det var først og fremst de nære tingene som opptok stifterne av Svalbard Arbeiderparti: Den viktigste saken var å få satt ned pensjonsalderen til 60 år for gruvearbeidere og 63 år for dem som jobbet på anlegg ute i dagen. 

Partilaget valgte et interimsstyre som ble ledet av Einar Langhaug. I 1976 overtok Terje Johansen som formann. Halvannen menneskealder senere er han nå tilbake i styret for Svalbard Arbeiderparti. Det sier både noe om kontinuitet og om mange tiår med akkumulert Svalbardkunnskap i partilaget. Dyp kunnskap om de kompliserte rammene for et liv på Svalbard har kanskje aldri vært viktigere enn i dag.

Spørsmålet om ikke Longyearbyen burde få et lokaldemokrati, slik man hadde i kommuner på fastlandet, kom tidlig på dagsorden i partilaget. Det ble utpekt som en viktig sak allerede på stiftelsesmøtet. I 1974 bodde det omkring 1.000 mennesker i Longyearbyen, og folketallet hadde det siste tiåret økt jevnt og trutt fra begynnelsen av 1960-tallet, da det bodde vel 600 personer i byen. Et år etter etableringen av Svalbard Arbeiderparti kom den aller første Svalbardmeldingen, der også spørsmålet om lokaldemokrati ble drøftet.

Tilbake den gang, hadde vi det Det stedlige svalbardråd, som ble innført i 1971 hvor medlemmene var utpekt av ulike bedrifter, grupper og foreninger. Rådet hadde dessuten fire faste medlemmer: Presten (formann), radiobestyreren, skolebestyreren og Store Norskes verkslege. Sysselmannen hadde møterett, forslagsrett men ikke stemmerett. Rådet var et rådgivende organ i forhold til de sentrale myndighetene.

Den første tanken om et lokalt selvstyre på Svalbard, i alle fall i hovedstaden, kom fra stortingsrepresentanten Tønnes Andenæs (Ap), som to måneder før dannelsen av Svalbard Arbeiderparti tok til orde for å be regjeringen «vurdere i hvilken utstrekning et utvidet lokalt selvstyre kan innføres i Norges nordligste landsdel Svalbard.»

Svalbardrådet var imidlertid ikke så begeistret for tanken om at det skulle holdes valg på Svalbard. Tre uker før dannelsen av Svalbard Arbeiderparti uttalte rådet: «Etter valgloven avgir velgere på Svalbard forhåndsstemme ved stortingsvalgene. Disse stemmene telles ved valgoppgjøret i den stemmekrets hvor velgeren var bosatt før utreise til Svalbard. Svalbards interesser blir på denne måten særlig varetatt gjennom de nordnorske stortingsrepresentanter. Rådet mener at det ikke er grunn til å gjøre noen endring i dette.» (Kilde: St. meld. Nr. 39: 1974-1975) 

Svalbard Arbeiderparti ville ikke forlate tanken om lokaldemokrati, og idéen fikk etter hvert vind i seilene. I 1982 ble Svalbardrådet opprettet, der medlemmene ble utpekt gjennom valg og satt i to år. Rådet hadde som formål å være et rådgivende organ for den sentrale og offentlige administrasjonen. Rådet var også ment å være et talerør for den norske befolkningen på øygruppen, men noen stor oppslutning fikk lokaldemokratiet ikke. Ved valget til Svalbardrådet i 1986 var valgdeltakelsen kun 19 prosent.

Det var en utbredt oppfatning blant folk at de hadde kommet til Svalbard for å jobbe og tjene penger, ikke for å stemme. I 2002 bli Svalbardrådet avløst av Longyearbyen lokalstyre. Men i Longyearbyen var folk fortsatt skeptiske. Før innføringen av lokalstyre intervjuet Statistisk sentralbyrå (SSB) tre fjerdedeler av alle voksne i Longyearbyen. Det var en utbredt oppfatning at mer lokaldemokrati ville bety økte kostnader, noe som ville sette den lave skatten på Svalbard i fare. Til SSB sa 40 prosent av de spurte at dersom skatten ble satt opp fra 14 til 20 prosent, ville de reise fra øya. Til Svalbard hadde de kommet for å jobbe, ikke for å stemme.

Lederen i Svalbard Arbeiderparti i 2001 og senere lokalstyreleder gjennom tre år, Bjørn Fjukstad, var en av forkjemperne for lokaldemokrati. Til NRK sa han at frykten for lokalstyret nok skyldtes manglende kunnskap. Han pekte på at folk som hadde bodd lenge på Svalbard, og som gjerne hadde familien sin boende her, ønsket lokaldemokratiet velkommen, mens folk som bodde på øya en kort periode for å tjene mest mulig penger ikke var spesielt interessert.

I løpet av 50 år med Svalbard Arbeiderparti og 43 år med ulike former for lokaldemokrati på Svalbard, hvor nesten 22 av dem med Longyearbyen lokalstyre, har samfunnet endret seg vesentlig. Da lokallaget ble etablert bodde det 1.000 personer i Longyearbyen, i all hovedsak norske borgere. I dag er vi mer enn 2.500 mennesker her med over 50 nasjonaliteter representert.

Gjennom hele denne tiden har Arbeiderpartiet stått i spissen for lokaldemokratiet på Svalbard, alle lokalstyreledere fra 2003 til i fjor har tilhørt partiet.

Idet partilaget runder 50 år representerer Svalbard Arbeiderparti både kunnskap og kontinuitet, og samtidig fornyelse. For oss er det viktig både å se de lange linjene og forstå de kompliserte rammevilkårene på Svalbard, samtidig som vi vil fortsette å bidra til velferd, trygghet og et godt lokalsamfunn i fremtiden.