Hvor er Longyearbyen på vei?

Styret i Longyearbyen Arbeiderforening ser med stor bekymring på utviklingen i Longyearbyen. Industriarbeidsplasser fases ut og legges ned.

Det kommer stadig nye forskrifter som begrenser og vanskeligjør bolyst og næringsutvikling. Hva er tanken bak – er det i det hele tatt ønskelig med norsk bosetning?

Det er de faste helårlige arbeidsplassene som bidrar med stabilitet og som opprettholder et robust familiesamfunn.

Når Energiverket legges om og Gruve 7 legges ned, forsvinner over 60 faste industriarbeidsplasser. Det får konsekvenser for arbeidsplassene direkte knyttet opp mot kulldriften, men vil også påvirke langt ut over dette når hele familier må flytte ned. Bak mange av arbeidsplassene som forsvinner finnes partner og barn. Barn tas ut av barnehage og skole. Kjøpekraften går ned, lokal omsetning reduseres.

Samfunnet her oppe har fått en kraftig påminnelse om hvor sårbart det er å basere et samfunn på turisme. Hadde det ikke vært for den påbegynte byggevirksomheten og stedlig industri, ville Longyearbyen omtrent ikke hatt noe aktivitet under coronapandemien. Mange prosjekter er nå på vei til å ferdigstilles og flere blir det løpet av neste år. Blir det satt i gang nye som kan opprettholde sysselsettingen? Må bygningsarbeiderne også flytte? Hvis anleggsvirksomheten, bergverk og tilhørende leverandørindustri fases ut, vil det utgjøre en kraftig reduksjon i faste helårlige arbeidsplasser.

Kanskje det bør sees på beslutningen om å legge ned Gruve 7 en gang til. La gruva leve noen år til slik at man får etablert ny næring som kan erstatte de helårlige stabile arbeidsplassene som gruva i dag genererer.