Kjernekraft i Longyearbyen

I siste nummer av Svalbardposten følger geolog og tidligere fastboende Snorre Olaussen opp våre tidligere innlegg om mulig kjernekraft i Longyearbyen. Han viser til historie, Svalbardmiljøloven og fluidstrømmer i undergrunnen. Han er ikke imot kjernekraft, men mener at kjernekraft i Norge er en avsporing og stiller spørsmål ved innbyggernes aksept og ønsker «en mer realistisk ny grønn energikilde».

Som vi påpekte i vårt første innlegg i Svalbardposten så er kjernekraft den energikilden som har lavest negativ påvirkning på klima, natur, miljø og menneskers helse. Det er også den tryggeste energikilden, avfallet kan håndteres trygt, gir suveren forsyningssikkerhet, kan være billigste løsning, og kan være på plass i Longyearbyen innen ti år. Når det gjelder kjernekraftens historie, Svalbardmiljøloven og Svalbards geologi vil vi vise til vårt forrige innlegg i Svalbardposten, som presiserte de svært strenge sikkerhetskravene som stilles til etablering av kjernekraftverk i Norge. Kjernekraftverk må i tillegg ha tillatelse etter forurensingsloven, og for Longyearbyens del også være i tråd med Svalbardmiljøloven.

Atomkraft Nein Danke

Som Olaussen nevner er aksept fra innbyggerne særdeles viktig. Mens mulig kjernekraft i Norge på 1970- og 1980-tallet ble fremmet fra statlig hold, og møtt med stor folkelig motstand, ser vi i dag en motsatt trend. Mer enn 40 kommuner har tatt kontakt med oss med interesse for å etablere kjernekraftverk bestående av små modulære reaktorer (SMR) i deres kommuner. Et eksempel på dette er Aure og Heim kommuner i henholdsvis Møre- og Romsdal og Trøndelag fylker, der vi i forrige uke sendte inn melding med forslag til utredningsprogram til Olje- og energidepartementet. Dette er første steget i en lang prosess for mulig etablering av kjernekraftverk i Norge.

La oss ta et rasjonelt syn på kjernekraft, sjansen, risiko og fremtid

For innbyggerne i Aure og Heim var behovet for sikker og klimavennlig energiforsyning kombinert med et ønske om å ikke bygge ned naturen helt avgjørende for at de nå ønsker å utrede kjernekraft. Dessverre er ikke innbyggerne i Longyearbyen gitt den samme muligheten. Som nevnt i vårt første innlegg i Svalbardposten så har statlige føringer ekskludert lokaldemokratiet fra å i det hele tatt vurdere kjernekraft som del av Longyearbyens energiplan.

For å adressere dette sendte vi den 3. oktober brev til justisministeren og olje- og energiministeren der vi ba om at regjeringen legger til grunn oppdatert kunnskap om moderne kjernekraft i det videre arbeidet med ny stortingsmelding om Svalbard og fremtidige energiløsninger for Longyearbyen og Svalbard.

I forrige uke fulgte vi opp dette med et innspill også til Stortingets behandling av Svalbardbudsjettet for 2024. Der ba vi Stortingets utenriks- og forsvarskomité om å gi føringer som åpner for at alle klimavennlige energiteknologier vurderes. Eksempelvis kan en mulig løsning for Longyearbyen være å fase inn fornybar kraft som sol og eventuelt andre fornybare energikilder der det er mulig uten å gå på bekostning av Svalbards særegne villmarksnatur, mens man samtidig gjennomfører en kunnskapsbasert og teknologinøytral vurdering av langsiktig beste løsning som hovedforsyning.

Vi synes det er bra at Snorre Olaussen i likhet med Uwe Görlitch og andre trekker frem argumenter mot kjernekraft og slik bidrar til en kunnskapsbasert debatt. I tillegg håper vi at våre sentrale politikere faktisk gir innbyggerne i Longyearbyen mulighet til å vurdere alle klimavennlige energiløsninger – også kjernekraft.