Russiske interesser og strategier i Arktis

Krigføringen i Ukraina skjerper fiendebilder og ideologisk retorikk i Russland. Vi står overfor et annet Russland, også i Arktis.

Det har lenge vært et mantra i norsk nordområdepolitikk at Arktis er en region uten konflikter. Dette er imidlertid en påstand som bare er sann så lenge statene med engasjement i Arktis ønsker å bevare en fredelig region.

For Russland er Arktis primært tre ting: en region som synliggjør det Russlands oppfatter som sin rettmessige status som stormakt i verden, en ressursbank som det knyttes store ambisjoner til, og et militærstrategisk avgjørende område.

Russlands selvforståelse som en stormakt i verden er i stor grad basert på de enorme arktiske områdene. Betydningen av Arktis for russisk stormaktsidentitet har vokst under Vladimir Putin, både fordi det russiske regimet har tillagt Arktis stor symbolsk betydning og fordi Russland mistet områder i sør og vest da Sovjetunionen gikk i oppløsning.

Russland har en lang tradisjon med ambisjoner for utvikling av naturressurser og transportruter i Arktis, og i dag er Arktis en fokusregion for statlige investeringer. Russiske Arktis-eksperter ser på regionen som et lokomotiv for landets økonomiske vekst, og etter bruddet med de vestlige arktiske statene har Kina vært Russlands foretrukne partner.

Samtidig forstår Russland Arktis som sin viktigste (og kanskje eneste virkelige) innflytelsessfære etter oppløsningen av Sovjetunionen. Russland har rustet kraftig opp i Arktis over de siste to tiårene for å sikre tung militær tilstedeværelse. Investeringene har vært fremstilt av Moskva som nødvendig vedlikehold av gammel sovjetisk infrastruktur, men realiteten er at Russland har bygd en rekke nye militærbaser og havneanlegg. Nye våpensystemer er under utvikling, sammen med et nettverk av dronebaser langs den russiske nordkysten og installasjoner for elektronisk krigføring.

Ideologi og sensur 

Russlands krigføring i Ukraina har skapt en mer ideologisert og gjennomkontrollert russisk offentlighet. Kremls behov for å legitimere krigen har ført til formulering av skarpe fiendebilder og konspirasjonsteorier, samtidig som statlig sensur hindrer informasjon og utsagn som motsier myndighetenes beskrivelser. 

– Historiske symboler er viktige for Kreml

I russisk virkelighet har Vesten lenge blitt framstilt som årsaken til Russlands aggresjon overfor Ukraina; den russiske anneksjonen av Krym og den fordekte krigføringen i Øst-Ukraina fra 2014, og fullskalainvasjonen fra 2022 påstås å være nødvendig for å motvirke vestlig innflytelse. Det russiske lederskapet vil ikke tro at Ukraina og andre tidligere sovjetrepublikker har en egen agens og politiske ambisjoner. 

Ønsker om medlemskap i EU og Nato må være resultat av vestlig infiltrasjon, sier Kreml. I virkeligheten er Europa åsted for en voldsom dekolonialiseringsprosess, der Ukrainas insistering på løsrivelse fra sovjetarven blir møtt med brutal militærmakt fra Russland.

Gråsone-provokasjoner

Det hevdes at det lite som taler for videre russisk militær aggresjon i Europa. Russiske hærstyrker, økonomi og demografi er kraftig svekket etter tre år med intensiv krig i Ukraina. Samtidig har russiske hybride operasjoner i Europa økt i omfang, også i våre egne nordlige områder og i Østersjøen, der Russland møter Nato. Den ideologiske temperaturen i Russland har også økt; sett fra Moskva står Russland i en langvarig konfrontasjon med Vesten, og denne virkelighetsforståelsen har blitt kraftig styrket av krigføringen i Ukraina, ikke minst fordi Kreml trenger sine fiendebilder.

– Klart signal til Norge

På Svalbard har Norge de siste årene opplevd en rekke russiske gråsone-provokasjoner, som alle knytter direkte an til den ideologiserte russiske offentligheten og krigføringen i Ukraina: markeringer av den russiske seiersdagen 9. mai og Den russiske marinens dag med paramilitære symboler og separatistflagg fra Donbass, reising av et stort russisk-ortodokst kors pyntet med St. Georgsbånd som ble innviet av en profilert russisk biskop med hellig vann og med utsagn om russisk «gjenfødelse» på Svalbard, samt økt bruk av det sovjetiske flagget, statsemblemet med hammer og sigd og andre sovjetnostalgiske symboler i de russiske bosettingene. 

Felles for disse hendelsene er at de fremmer Kremls fortellinger om Ukraina og om russisk storhet i Arktis og historisk tilstedeværelse på Svalbard, samtidig som de utfordrer norsk forvaltning på måter som er vanskelig å håndtere for et Norge hvor ytringsfriheten står sterkt. Markeringene har i hovedsak foregått innenfor lovlige rammer, og en skarp norsk reaksjon på symbolbruken og den underliggende russiske maktdemonstrasjonen vil åpne for russiske anklager om forskjellsbehandling og at Norge øker spenningsnivået.

Manipulasjon og undergraving

Selv om Norge har håndtert de russiske markeringene på rolig vis, har de blitt fulgt av utspill fra ledende russiske politikere om at russiske interesser og borgere på Svalbard skal beskyttes. Seinest hørte vi dette i midten av mars i år fra Nikolaj Patrusjev, tidligere leder av det russiske Sikkerhetsrådet og Putins nære rådgiver.

Hvorfor gjør Russland dette? Svaret er trolig enkelt; fordi de kan og mener de har rett til det, og fordi det er i tråd med russisk militærdoktrine, der manipulasjon, fordekt politisk påvirkning, diskreditering og andre former for undergraving av motstanderen er kjerneelementer. De russiske markeringene på Svalbard har paralleller i andre deler av Europa hvor Russland mener å ha rettigheter og interesser basert på historie og en russiskspråklig befolkning, som i Ukraina og de baltiske statene. 

Markeringene på Svalbard føyer seg inn i et mønster som vi kjenner fra den kalde krigen der Russland utfordrer norsk forvaltning og overhøyhet. Samtidig er de nye markeringene spesielle; de kommer fra et Russland som fører angrepskrig i Europa, og de formidler et budskap om at Russland kan og vil ta seg til rette utenfor egne grenser.

Trump-effekten i russiske medier

Med Donald Trumps omfavnelse av Putins «ukrainske virkelighet» over de siste ukene har en ny stor usikkerhet slått inn i internasjonal politikk. Trump-administrasjonens mange utspill om Europa og Ukraina har skapt jubel og store overskrifter i russiske statskontrollerte medier. Der kan man lese at et langsiktig russisk strategisk mål nå synes å være i sikte; splittelsen av Nato. Trumps invitasjon til amerikansk-russisk re-start følges av russiske avisartikler om at Russland seiler opp som den egentlige vinneren den kalde krigen, etter tretti år med illusjon om at Vesten vant. Det ideologiske nivået er skrudd opp enda et hakk i Russland.

Det gjenstår å se hvordan dynamikken mellom Trump og Putin utvikler seg. Under overflaten av tilsynelatende gjensidig velvilje er det mye som skiller de to statslederne, ikke minst når det gjelder politisk erfaring. I mellomtiden er det all grunn til å anta at russiske aktører vil fortsette med gråsone-provokasjoner og andre hybride operasjoner, som del av en kostnadseffektiv og virksom strategi overfor vestlige «uvennlige stater», inkludert Norge.

Kronikken sto først publisert i Nordlys.