Kina i et usikkert Arktis

For syv år siden lanserte Kina sin første arktiske strategi. Strategien reflekterte at Kina så på Arktis som en region åpen for vitenskapelige, økonomiske og diplomatiske initiativer. På det tidspunktet søkte Beijing å etablere seg ikke bare som en nær-arktisk stat, men også som en partner for utviklingen og forståelsen av Arktis. Siden den gang har Kina fått status som observatør i Arktisk råd, og vi ser at Xi Jinpings regime har fulgt tre distinkte spor i sitt arktiske engasjement.

Kinas arktiske ambisjoner

For det første har Kina vært opptatt av å utvikle forskningsbasert kunnskap for å forstå Arktis og hvordan det påvirker Kinas miljø og økonomi. Beijing har fått bygd fire isbrytere (flere er planlagt i nær fremtid), har etablert forskningsstasjoner og snakker varmt om vitenskapsdiplomati for å legge til rette for samarbeid mellom kinesiske og internasjonale forskere i en tid med stadig mer komplekse geopolitiske forhold.

For det andre lanserte Kina i 2017 med støtte fra Russland den «Polare Silkeveien», og har siden den gang hatt store ambisjoner om å utvikle energi-, skipsfarts- og infrastrukturprosjekter over hele Arktis, inkludert havner og jernbanelinjer i Nord-Norge. Mange av disse prosjektene har blitt innhentet av politiske realiteter og er enten kansellert eller utsatt. Også noen av Kinas prosjekter i Russland har stoppet opp, slik som Belkamur-jernbaneinitiativet og Power of Siberia II-gassrørledningen. Samtidig som Beijing har støttet prosjekter i det russiske Arktis, har man vært forsiktig med å etablere et for tett samarbeid med Russland fordi det kan få uønskede politiske og økonomiske konsekvenser.

For det tredje har Kina uttrykt ønske om å delta mer aktivt i forvaltning og politikkutforming i Arktis og har etterlyst større internasjonal deltakelse i dette, for – som man sier – å gjenspeile at regionen utgjør en «felles arv» for menneskeheten. Dette har blitt mer uttalt etter pausen som oppsto i Arktisk råds aktiviteter i kjølvannet av Russlands fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022 og den nye og mer begrensede statusen som Russland har fått i rådet. Kinesiske politikere har vært kritiske til det de ser som en utestengelse av Russlands, kombinert med det de oppfatter som en militarisering av Arktis ledet av et «USA-styrt NATO» og en vedvarende kald krigs-mentalitet i Vesten.

Gråsone-hendelser

I år overføres formannskapet i Arktisk råd fra Norge til Danmark, og i en situasjon som er preget av usikkerhet rundt Russlands (og nå muligens også USAs) videre deltakelse i rådet, har Beijing signalisert at man er åpen for alternative fora for arktisk samarbeid. En mulig ny konstellasjon kan oppstå innenfor BRICS+, ledet av Russland og med medlemsstater som er skeptiske til eller uttalt fiendtlige overfor Vesten. I Europa har man uttrykt bekymring for hva et styrket kinesisk-russisk samarbeid i Arktis kan bety, og man har pekt på hendelser som kinesisk-russiske militæroperasjoner utenfor kysten av Alaska og felles kystvakttokt i Arktis som urovekkende.

Noen nyere utviklingstrekk har gjort Kinas Arktis-politikk enda mer komplisert for vestlige stater. De siste månedene har et økende antall gråsone-hendelser blitt knyttet til Beijing, som to tilfeller med ødelagte kabler i Østersjøen der sivile kinesiske fartøy er under mistanke. Norske og amerikanske myndigheter har også uttrykt økende bekymring for at det kan foregå forskning som åpner for dual use ved Yellow River-stasjonen i Ny-Ålesund på Svalbard. Lignende bekymringer fins på Island knyttet til et forskningssenter med kinesisk deleierskap utenfor Akureyri. Det er også en uro knyttet til om Kina kan la seg engasjere i de russiske planene om et forskningssenter i Pyramiden på Svalbard, særlig fordi både Kina og Russland har blitt mer kritiske til det de omtaler som norske begrensninger når det gjelder forskning og strenge miljøbestemmelser som man mener blir brukt for å hindre andre stater i å utvikle økonomiske aktiviteter på øygruppa. Det oppsto også uklarhet etter en hendelse ved Yellow River-stasjonen i juli i fjor, da en gruppe kinesiske turister dukket opp med kinesiske flagg foran stasjonen. En av de besøkende ble fotografert iført en militær uniform fra Folkets frigjøringshær. Hendelsen kunne tolkes som en motreaksjon mot det Kina ser som norsk over-stepping på Svalbard. Selv om Kina ikke har utfordret norsk suverenitet på Svalbard direkte, har Beijing begynt å utforske måter å skape alternative fortellinger om styringen av øygruppen.

Diplomatisk fragmentering i NATO kan åpne for Kina

En annet utvikling som påvirker Kinas rolle i Arktis er den plutselige dreiningen mot imperialisme fra Trump-administrasjonen i USA og splittelsen dette skaper mellom USA og Europa, med mulige implikasjoner for nordområdene. I løpet av sine første president-uker har Trump foreslått at USA igjen skal forsøke å kjøpe Grønland, til tross for høylytt motstand fra Danmark, EU og Grønland selv. (I januar i år hevdet Trump at det var «kinesiske skip overalt» rundt Grønland, en påstand som aldri har blitt bekreftet). Trump har også gjentatte ganger snakket om Canada som en mulig fremtidig del av USA, og den kanadiske økonomien rammes nå av høye amerikanske tollsatser. Den plutselige avgjørelsen fra Trump-administrasjonen om å suspendere amerikansk militærstøtte til Ukraina, samt antydningene om tilnærming til Putin-regimet i Moskva, skaper også uro i forholdet mellom Europa og USA. Alt dette påvirker NATO, i en tid der alliansen har forsøkt å spille en større rolle i det høye nord. Den diplomatiske fragmenteringen som vi opplever over Atlanterhavet kan skape nye muligheter for Beijing til å framstå som et stabilt alternativ til et stadig mer kaotisk Washington.

Som en liten, men sentral arktisk stat befinner Norge seg nå ufrivillig midt i disse hendelsene. Ettersom Beijing fortsetter å øke sitt engasjement i Arktis må norske kunnskapsmiljøer sørge for at utvikling av arktisk Kina-kunnskap – forståelsen av Beijings arktiske og bredere utenrikspolitiske motiver – forblir en prioritet.

Denne kronikken ble først publisert i Nordlys.