Not in my backyard
Utspillet med å stenge kullgruvene handler mer om symboler enn effekt, og Svalbard er behagelig langt unna.
SVALBARD MÅ slutte å produsere kull. Det er budskapet til den
avtroppende Rec-sjefen Ole Enger, som mener Norge ikke
kan være klimapådriver og samtidig drive kullgruver på
Svalbard. Enger har selvsagt rett i at kull ikke er morgendagens
energikilde. Det er heller ingen tvil om formålet ved å drive
kullgruver på Svalbard, verken fra norsk eller rusisk side. Verken
Store Norske Spitsbergen Kulkompani eller Trust Arktikugol
er gullgruver, men tilstedeværelsen krever aktivitet for å kunne
forsvares. Dette er også den politiske rollen til selskapene. Men
fremdeles er det etterspørsel etter kull, og i år sendte Store Norske
over to millioner tonn sørover til kunder i Europa. Slik vil det
også være en stund framover, for markedet endrer seg ikke over
natta. Derimot er det en riktig konklusjon å trekke at behovet
vil reduseres naturlig og over tid. I mellomtiden forbereder det
statseide, norske gruveselskapet prosjekter for 1,2 milliarder
kroner, mens de kjente kullreservene strekker seg fram til 2030.
Hvor mye som blir hentet ut, gjenstår å se.
DET ER en styrke å ha viljen og evne til å gå foran med et
godt eksempel. Utspillet med å kutte ut kull handler
imidlertid mer om symboler enn effekt, og Svalbard er
behagelig langt unna. Men Norge flommer over av klimapolitiske
dilemmaer og pussigheter dersom man er villig til å lete.
Én av dem er den offisielle holdningen til elektrisitet produsert
av gass, hvor landet setter CO2-fangst som et absolutt krav for
nye gasskraftverk, og kraft på sokkelen skal helst komme fra
vannkraft. Tanken er edel, men den logiske bristen ligger i at
vi ikke vil ha gasskraft, men samtidig synes det er helt greit at
andre brenner av gassen og sender ut karbondioksider. Deretter
importerer vi energi som er produsert i gasskraftverk i andre land.
Og som kjent er ikke CO2 spesielt opptatt av nasjonale grenser.
Desuten er Norge en av verdens store oljenasjoner og oljen kommer
til å være viktig i norsk økonomi i overskuelig framtid. Utslippene
fra petroleumsproduktene er ikke å spøke med, de heller.
Mens kraftverkskull utløser 356 gram CO2 per kilowattime, er
tilsvarende tall for fyringsolje og diesel henholdsvis 308 og 266
gram. Naturgassen frigjør 186 gram CO2. Norge er heller ikke
å finne på det internasjonale energibyrået IEAs oversikt over
verdens store kullnasjoner.
SELV OM det ligger mye god symbolpolitikk i å stenge Svea
Nord, som snart stenger uansett, og lille Gruve 7, bør
innsatsen først og fremst rettes mot utviklingen av alternative
energikilder og større bruk av naturgass innenlands, selv
med en avblåst månelanding. Norge har flere eksempler på at
gode prosjekter havner i utlandet etter at de er ferdigforsket her
til lands. I kommersialiseringfasen har virkemidlene blitt færre,
noe som blant annet Scottish Renewables var glade for da de med
ett satt med eierskapet i verdens første undervannsmøller. De
såkalte tidevannsmøllene var et prosjekt som ble født i Finnmark.
Nå har skottene skapt arbeidsplasser og grønn energi av det.
Svalbard-samfunnet tar også konsekvensen av at kullkraft er en
energikilde i solnedgang, men en solnedgang er av ulik varighet.
Det avhenger av hvor du befinner deg i verden.